Mafiaregler passer dårlig i idrett!
Publisert: 12. oktober 2014
Foto: Illustrasjonsbilde
IDRETT SKAL STYRES
-men ikke i mafiastil!
Ethvert menneske har rett til frihet, og begrensninger må bare skje ved lov som er vedtatt av Stortinget. Prinsippet ble inntatt som egen bestemmelse i Grunnloven (§93) nå i sommer i forbindelse med 200-års jubileumet.
Derfor kan alle nordmenn delta på alle offentlige arrangementer og tilstellinger, enten det dreier seg demonstrasjoner eller idrettsaktiviteter -uten å risikere noen sanksjon eller straff for det.
Det skal således etter norsk lov ikke være noen forskjell på om du er mørk eller lys i huden, mann eller kvinne, idrettsutøver eller toppadvokat.
Det ble i sommer inntatt en egen bestemmelse om dette i Grunnloven §98, og det samme følger av FNs internasjonale konvensjon om økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter art. 15 og 21 (som ble vedtatt som norsk lov allerede i 1999).
Idrettsforbundenes praktisering av ulike sanksjoner på grunnlag av forhold "utenfor banen", for eksempel såkalt "startnekt" ved deltakelse i "uorganiserte" aktiviteter, bygger ikke på lov vedtatt av Stortinget - men på avtalegrunnlag mellom utøverne og forbundet. I utgangspunktet er også dette tillatt for å fastsette begrensninger.
Forbundenes bruk av slike avtaler så vi eksempel på forut for Siddisløpet nå i sommer og kreftmaratonet i Holmestrand i fjor. Utøvere ble truet med å få startnekt i forbundets egne løp, om de deltok i disse "konkurrerende" løpene. I det ene av de nevnte løpene, ble også alle andre truet like godt!
Det samme gjelder også mange andre "straffesanksjoner" som benyttes i idrettsregelverket, og som gir anledning til sanksjoner på andre grunnlag - og som begrenser nordmenns frihet utenfor idrettsarenaen. For eksempel saken jeg omtalte for noen dager siden, og som gjaldt DNT.
Norske statlige myndigheter er forpliktet til å slå ned på denne mafialignende ukulturen hos idrettsforbundene. Bruken av slike standard avtalevilkår (det forbundene kaller "loven"), antas være i strid med retten til et fritt kulturelt liv, fordi forbundene i realiteten har fått monopol på å arrangere idrett i Norge.
Argumentasjonen de har brukt for å kunne oppnå dette, om at løsningen er til beste for idrettsnorge som sådan, er den samme som Sovjet brukte før unionen ble oppløst og den som Kina bruker i dag.
Norske utøvere skal ikke bli henvist til å måtte bli upopulære om de vil hevde sin menneskerett.
Det er myndighetenes oppgave å gripe inn og rydde opp.
