Tør ikke barnevernet la foreldre ha egne barn?

Til tross for støtte både fra menneskerettighetsdomstolen, norsk høyesterett og Europarådet, for at norske foreldre også kan ha barn, så synes norsk barnevern ikke tør å la dem ha dette. Eller er det andre grunner som ligger bak de nå stadig går på nederlag?

Forfatter: Olav Sylte
Publisert: 10. september 2021

Følg oss på Facebook

Tør ikke barnevernet la foreldre ha omsorg for egne barn, eller er det bare det at de ikke vil følge regelverket som gjelder. Jeg undres ofte over hva som er årsaken til de mange unødvendige og omfattende barnevernssakene vi har i rettssystemet, dvs. at vi fortsatt har slike saker etter å ha blitt dømt i menneskerettighetsdomstolen en rekke ganger de to siste år.

Bare de siste 3 ukene har for eksempel vårt kontor hatt 4 barnevernsaker, hvor spørsmålet dreide seg om det alvorlige inngrepet omsorgsovertakelse, og hvor barneverntjenesten ikke ble gitt medhold i sitt syn i noen av dem. Disse sakene var egentlig unødvendige.

Den første saken er vedtak fra Fylkesnemnda i Vestland av 18. august i år, og dreide seg om 4 små barn (FHS-2021/000574). En av foreldrene ble alvorlig syk og de greide ikke å ha omsorgen selv og samtykket derfor i en frivillig plassering. Dette mente barnevernet ikke var tilstrekkelig, og fremførte for nemnda at det måtte vedtas en tvangsplassering i stedet. Nemnda var ikke enig og kom til deres frivillige samtykke nettopp viste at de hadde innsikt og omsorgsevne, og at «det i dag ikke er nødvendig eller til barnas beste med en omsorgsovertakelse». Foreldrene ble bistått av advokatene Gunhild Borge og Rikke Arnesen.

Den andre saken er vedtak fra Fylkesnemnda i Oslo og Viken av 26. august i år (FOA-2021/001857) . Saken dreide seg om 3 små barn som barnevernet mente det offentlige måtte overta omsorgen for. Nemnda var ikke enig i verken dette eller kommunens krav om utsatt iverksettelse slik at de kunne ha barna inntil anke til lagmannsretten var avgjort (utsatt iverksettelse). Nemnda foretok en «helhetlig vurdering» av saken og en «samlet fylkesnemnd (kom) til at slik saken er fremlagt for nemnda, vil det være til (barnas) beste å flytte tilbake til mor og far, med hjelpe- og kontrolltiltak». Foreldrene ble bistått av advokatene Sajid Iqbal og Kjetil Sørensen.

Den tredje saken er dom fra Agder lagmannsrett av 1. september i år (20-165858ASD-ALAG). Den dreide seg om to barn, men da slik at det ble akseptert av foreldrene at ett av barna måtte være en stund i fosterhjem før det kom hjem. Barneverntjenesten motsatte seg at noen av barna skulle hjem og det samme mente den rettsoppnevnte sakkyndige. Lagmannsrettens flertall var uenig, og kom til motsatt resultat og besluttet at det ene barnet skulle hjem til foreldrene (etter lang tids plassering etter midlertidig vedtak). Foreldrene som kom fra et annet land hadde nemlig tatt i mot veiledning og annen hjelp. Flertallet uttalte:

«På bakgrunn av de hjelpetiltak som er satt inn av (et annet barnevernskontor enn det som hadde denne saken og motsatte seg tilbakeføring av barna) og den utvikling foreldrene har gjennomgått de siste to årene, kan flertallet ikke se at det, slik situasjonen er på domstidspunktet, er grunnlag for omsorgsovertakelse i medhold av barnevernloven § 4-12 første ledd bokstav c». 

I denne saken bistod jeg selv begge foreldrene.

Den siste saken er også fra Fylkesnemnda i Oslo og Viken. Avgjørelsen er fra 9. september i år. Saken dreide seg om et barn på 7 år og barneverntjenesten hadde allerede foretatt akuttplassering i beredskapshjem. Nemnda mente det ikke var grunnlag for omsorgsovertakelse og uttalte:

«Samlet sett kan nemnda imidlertid ikke se at det er ført bevis som sannsynliggjør at far har slike alvorlige mangler, verken praktisk eller emosjonelt som tilsier at grunnvilkåret om omsorgssvikt er oppfylt. Når grunnvilkåret ikke er oppfylt, er det verken nødvendig eller til barnets beste at det offentlige tar over omsorgen for (barnet). Utgangspunktet er da at barnet har det best hos sine biologiske foreldre. Nemnda legger dog til grunn at familien følges opp med nødvendige hjelpetiltak, og at barneverntjenesten bistår familien i det videre med hensyn til samarbeid rundt samvær med mor, samarbeid med skole, avlastning og videre tiltak. Kommunes begjæring om omsorgsovertakelse tas derfor ikke til følge. 

Foreldrene ble bistått av advokaten Gunhild Borge og Kjetil Sørensen.

Europarådet evaluerte i mars i år om norsk rettssystem har innrettet seg på domfellelsen i storkammeret (CM/Notes/1398/H46-17), samt de etterfølgende domfellelsene som det nå er blitt mange av de to siste årene. Konklusjonen var at Norge fortsatt ikke gjør tilstrekkelig for å nå målsetting om gjenforening, herunder at samvær blir satt for lavt. Det ble uttalt:

While it appears that the amount of contact sessions granted by the Social County Welfare Boards has increased since Strand Lobben, the practice still seems too restrictive to effectively support the goal of reunification in line with the Convention. Indeed, according to the Court, family reunification cannot normally be expected to be sufficiently supported if there are intervals of weeks, or even months, between each contact session. 

Nylig kommuniserte menneskerettighetsdomstolen ytterligere 4 saker mot Norge. Dette var saker som i hovedsak var avgjort i rettssystemet etter den første storkamper avgjørelsen for 2 år siden. 

De 4 nevnte sakene her i løpet av bare noen få uker nå den siste tiden, Europarådets vurdering av Norge i mars samt at menneskerettighetsdomstolen fortsatt slipper inn nye saker mot Norge på løpende bånd, viser at norske barnevernmyndigheter frett og slett ikke er villig til å følge menneskerettighetene. Det er beklagelig.