Systematiske menneskerettighets-brudd ved tilbakeføringssaker

Advokat Olav Sylte

Systematiske menneskerettighets-brudd ved tilbakeføringssaker

I går avgjorde Høyesterett i realiteten at krav om tilbakeføring av barn etter 4-21, ikke kan nektes behandlet med den begrunnelse at det tidligere er fastslått at barnet er blitt knyttet til fosterhjem. Problemet er imidlertid at fylkesnemndene allerede har avvist 71 saker bare siste 5 år.

Olav Sylte

Forfatter: Olav Sylte
Publisert: 16. september 2020

De siste 5 årene har norske fylkesnemnder nektet behandling av totalt 71 krav om tilbakeføring etter barnevernloven § 4-21. Kravene er blitt avvist fra behandling, med den begrunnelse at det allerede foreligger dom eller vedtak som bestemmer at barnet er knyttet slik til fosterhjemmet at det vil ta skade av å flytte hjem, og uten at det er drøftet hensynet til gjenforening med foreldre og foretatt en avveining av ulike interesser slik det ble beskrevet i Lobben-saken fra i fjor høst. 

Kjennelse fra Høyesterett i går (HR-2020-1789-A), viser nå at slik avvisning kan innebære en krenkelse av EMK art. 8 også sett med norske domstolers øyne.

Sentralenheten for fylkesnemndene har gitt følgende oversikt over avvisningene:

2016: 9

2017: 14

2018: 18

2019: 16

Per 16.9.2020: 14

Disse avvisningene kan derved innebære en systematisk og alvorlig krenkelse av EMK artikkel 8 som verner om retten til familieliv, for alle de foreldre og barn som er blitt nektet behandling av krav om gjenforening. Jeg har i skrivende stund selv en slik sak til behandling, hvor barnevernet foreslår avvisning på slikt grunnlag. Hvorvidt avvisning vil finne sted i denne saken, er ikke avgjort av Fylkesnemnda enda men jeg vil tro at så ikke skjer.

Disse krenkelsene utgjør dessuten bare en liten tilleggsdel av alle krenkelser av EMK som norsk barnevern og rettssystem har gjort seg skyldig i de siste årene, og som delvis er beskrevet i media det siste året gjennom en rekke saker fra Menneskerettighetsdomstolen. Det er viktig å merke seg at det Høyesterett i en rekke kjennelser og dommer i inneværende år har bestemt har vært saksbehandlingsfeil i norske barnevernsaker behandling i rettsvesenet, bare utgjør toppen av et isfjell som har begynt å bli erkjent av norsk rettsvesen det siste året (etter Lobben-saken i fjor høst og det store antallet barnevernsaker er blitt sluppet inn til behandling i EMD).

Det fremgår av den ferske kjennelsen fra Høyesterett:

Tingretten har lagt avgjørende vekt på at en tilbakeføring ville kunne føre til alvorlige problemer for C, jf. § 4-21 første ledd andre punktum. Tingretten redegjør for enkelte rettslige utgangspunkter for denne vurderingen, men uten å gjengi kriteriet oppstilt i rettspraksis – reell fare for skadevirkninger av betydning på lengre sikt – jf. blant annet Rt-2004-1683 avsnitt 32. Ved den konkrete vurderingen trekker tingretten særlig frem lengden av plasseringen og Cs sterke tilknytning til fosterhjemmet, samt hans ønske om å bli boende der. Dette er relevante momenter, men må avveies mot målet om gjenforening og verdien av familiebåndene. 
Begrunnelsen for tingrettens konklusjon om at en tilbakeføring vil kunne medføre «alvorlige problemer», reiser også spørsmål ved om tingretten har anvendt terskelen i § 4-21 første ledd andre punktum riktig. Jeg viser her til at tingretten i liten grad redegjør konkret for hvilke alvorlige skadevirkninger gutten kan bli påført ved en tilbakeføring.
Lagmannsretten har riktignok i sin beslutning supplert tingrettens vurdering på dette punkt, og har, med henvisning til utredningen fra den sakkyndige, redegjort for at lagmannsretten oppfatter erklæringen slik at den sakkyndige mener det foreligger en reell risiko for skadevirkninger av betydning på sikt ved en tilbakeføring. Heller ikke lagmannsretten har imidlertid redegjort for sin vurdering og avveining mellom de motstående interessene, eller hvordan målet om gjenforening er vurdert.
På grunnlag av en samlet vurdering av de svakhetene i tingrettens avgjørelse og saksbehandling som jeg her har pekt på, er det mitt syn at det vil kunne innebære en krenkelse av retten til familieliv i EMK artikkel 8 dersom tingrettens dom blir stående som det endelige resultatet i saken.
Del denne siden: