Illustrasjonsbilde fra Istock
To uavhengige saker avgjort i løpet av ei uke, illustrerer et viktig poeng; nemlig at barn vil vokse opp i sine egne hjem og at det er vanskelig å få dem til å endre ønske om nettopp det.
Publisert: 4. juni 2019
Det å tvangsplassere barn over 7 år i fosterhjem mot egen vilje gir ofte dårlig resultat. Tilknytningen mellom barn og biologiske familie er vanskelig å endre, og det samme gjelder adferdsstrategier barnet har. Dette kan illustrere med to uavhengige saker fra de siste 14 dagene, hvor det er blitt bestemt at barn i slike tilfeller skal flytte hjem til tross for mange år i fosterhjem.
Begge sakene dreide seg om tvangsplasseringer av barn foretatt i 2012, den gang de var ca. 11 år gamle.I dag er de snart myndige.
Felles for de to sakene som er fra forskjellige steder i landet, er at barna har opprettholdt kontakt med sin biologiske familie og ønsket å flytte hjem i tiden etter plasseringen. I den ene saken, avgjort av Fylkesnemnda i Østfold den 28. mai 2019 (FOS-2019/001-420), fremgår det at:
"I samarbeidsmøte i mars 2018 uttalte fosterhjemmet at barnet levde i en boble hjemme, og at det virket som at det bare gikk og ventet på at to år skulle gå slik at det kunne dra hjem. Ved evalueringen av samværsavtalen i mai 2018 forklart barnet at det nesten ikke var i fosterhjemmet, annet enn for soving og spising"
I den andre saken, avgjort av Fylkesnemnda i Rogaland den 22. mai 2019, fremgår tilsvarende at:
"Det var utfordrende for barnet å være i fosterhjemmet, og fosterhjemmet sa også opp avtalen etter at barnet utagerte mot fosterforeldrene i fjor høst. Etter nemndas syn er dette et tydelig uttrykk for at barnet hadde det vanskelig, og et er også beskrevet av barnets prosessfullmektig på vegne av barnet at det opplevde det belastende å bo i fosterhjem. Avgjørende i denne saken er likevel barnets mening. Barnet har over lengre tid gitt klart uttrykk for at det vil flytte hjem".
I begge sakene ble det bestemt av fylkesnemndene at tidligere vedtak om omsorgsovertakelse skulle oppheves og at barnet skulle flytte hjem. Dette fordi det var til beste for barnet. I begge sakene var dessuten barneverntjenesten enig i tilbakeflytting av barna på avgjørelsestidspunktet, den ene saken riktignok etter forutgående samtaleprosess.
Jeg mener at jeg alt for ofte ser at de som avgjør barnevernsaker overser et viktig poeng; nemlig at barn vanligvis vil vokse opp i sine egne hjem og resten av barne- og ungdomstiden holde fast ved nettopp det. Desto eldre barnet er, desto større er faren for at barnet vil "stritte mot" å etablere nytt hjem.