Tvist om barnevernet kan anlegge sak etter flytting utenlands

Advokat Katja Hakvaag

Tvist om barnevernet kan anlegge sak etter flytting utenlands

Både nemnda og retten mente at barnevernet kunne fremme sak om å ta omsorgen for et barn, etter at barnet hadde flyttet med familien fra landet. "Vesentlige svakheter" ved avgjørelsen sier lagmannsretten og gir nå saken ny behandling.

Olav Sylte

Forfatter: Olav Sylte
Publisert: 15. januar 2019

Barnevernkontoret fremmet sak for fylkesnemnda med forslag om at foreldrene skulle fratas omsorgen for deres barn, til tross for at familien hadde flyttet til Danmark. Både fylkesnemnda og senere tingretten, gav barnevernet medhold i at norske myndigheter hadde myndighet til dette, til tross for at barnet hele tiden har oppholdt seg utenlands og gjør det fortsatt. Nå har imidlertid lagmannsretten avgjort at saken må behandles på nytt.

Det er Agder lagmannsrett som har besluttet dette (18-190753ASD-ALAG). Det skjedde den 14. januar i år.

Etter barnevernloven § 1-2 er det en forutsetning for at norske myndigheter kan overta omsorgen, at begjæring om dette er inngitt til nemnda før barnet flytter fra landet. Familien i denne saken meldte flytting og fikk nytt personnummer i Danmark 3 måneder før nemnda behandlet saken. Selve flyttingen skjedde bare noen dager før begjæringen ble inngitt. Det ble fremlagt dokumentasjon på dette samt fergebilletter, registrering i dansk folkeregister, betalt husleie og vaksinasjonskort for barnet m.m.

Barnet var heller ikke på noe tidspunkt tilbake til landet etter flyttingen, og bor fortsatt sammen med sin familie.

Nemnda og retten mente at prinsippet om "barnets beste" måtte innebære at norske myndigheter behandlet saken og ikke familiens nye land. Tingretten skrev bl.a.:

”Det vil følgelig ikke være myndigheter i et annet land som vil kunne sørge for at barnet får tilstrekkelige omsorgsbetingelser, eller som har et bedre avgjørelsesgrunnlag knyttet til hva barnet er i behov av, og hensynet til barnets best, bvl. § 4-1 jf. grl. § 104 annet ledd, taler følgelig også for at barnet anses å ha sitt faste bosted i Norge på vedtakstidspunktet.”

Lagmannsretten skriver på sin side i den ferske beslutningen, følgende om denne rettslige vurderingen til tingretten:

Lagmannsretten finner at det er vesentlige svakheter ved tingrettens avgjørelse når det gjelder spørsmålet om hva som er «vanlig bosted» for barnet. Det er reelle utsikter til et annet resultat enn det tingretten har kommet til. Vilkåret i § 36-10 tredje ledd bokstav c er derfor oppfylt, og saken bør behandles på nytt av lagmannsretten.

Foreldrene ble bistått av advokat Katja Hakvaag.

Del denne siden: