Barnevernsak pågått i 3 år - fortsatt ikke avgjort hvor barna skal bo!

Rettssikkerhet gjelder ikke for alle. Eksempelet jeg tar for meg her er illustrerende, og bør studeres av bevilgende politikere før de påstår at Norge har et godt barnevernsystem.

Forfatter: Olav Sylte
Publisert: 6. mai 2018

Følg oss på Facebook

Domstolen skal legge alle andre saker til sider og gi barnevernsaker førsteprioritet i rettssystemet. Barna skal sikres ro og stabilitet i ekspressfart. De skal ikke belastes med en usikkerhet om hvor de skal bo. Regelen gjelder imidlertid ikke for alle.

Spørsmålet om omsorgsovertakelse for to barn enda ikke avgjort i rettssystemet, selv om plasseringen fant sted allerede i august 2015. Rettsmaratonet som startet allerede den gang, blir i beste fall avsluttet til sommeren. Da har det gått tre år siden barna ble borttatt av det offentlige. Barnas mor mener at verken hun eller barna noen gang har opplevd lignende ustabilitet. Jeg støtter henne i det. Egentlig er hele saken en stor skam for det norske barnevern- og rettssystem.

Bakgrunn

Et barnevernkontor i midtnorge tvangsplasserte alle de 6 barna til moren i august 2015. Det ble deretter saksanlegg om permanent omsorgsovertakelse, og disse ble behandlet for to og to barn om gangen. Dette skyldes at barna hadde forskjellige fedre.

I det første saksanlegget fikk mor medhold og fikk tilbakeført begge barna til seg. Hun flyttet etter en tid sammen med dem til Sverige, hvoretter hun fødte sitt 7. barn. 

Barnevernkontoret forsøkte deretter også å bortta det nyfødte barnet i Sverige, men lykkes ikke med det. De norske saksbehandlerne ble bokstavelig talt «kastet ut» av Sverige med uforettet sak. Les mer om det her.

Mor har i dag tre barn boende hos seg, de to som ble tilbakeført og det siste som hun fødte i Sverige. I følge svensk skole og barnevern, gir hun dem alle god omsorg.

To andre av de 7 barna bor i dag hos sin far. 

Saken som omtales her dreier seg om to barn som fortsatt bor i fosterhjem, og saken for disse er fortsatt til behandling i rettssystemet som såkalt første gangs omsorgsovertakelsessak (barnevernloven § 4-12). Vanligvis skal slike saker bli avgjort endelig om nødvendig gjennom alle rettsinstanser i løpet av 6 til 12 måneder.

Ustabilitet i system

Barnevernets begrunnelse for å tvangsplassere barna utenfor hjemmet i 2015, var at mor hadde flyttet for mye etter deres syn. Det ble påstått at hun derved hadde gitt barna ustabil omsorg. Det ble også vektlagt at noen av flyttingene var for å «unndra» seg sak med lokalt barnevernkontor. Det dreide seg om flere flyttinger lokalt i midtnorge, en til utlandet og deretter til østlandet før hun flyttet tilbake til midtnorge. Det var straks hun flyttet tilbake fra østlandet, at det lokale barnevernkontoret i midtnorge slo til med akuttvedtak.

Det hører med til historien at mor har bodd på samme sted i Sverige siden hun flyttet dit for ca. 2 år siden, samt at hun hadde kontakt med barnevernet på østlandet da hun bodde der. Barnevernkontoret på østlandet så etter undersøkelse ingen bekymring knyttet til morens omsorgsevner for de den gang 6 barna hun hadde boende hos seg.

Barnevernet i midtnorge flyttet derimot på sin side det ene av disse to barna etter akuttplasseringen, hele to ganger før saken om omsorgsovertakelse ble behandlet i nemnda i februar 2016. Først var barnet i institusjon og deretter var det i beredskapshjem. Hyppigere flyttinger hadde mor selv aldri noen gang utsatt barna for.

Mor tapte saken om disse to barna i nemnda og anket derfor saken til tingretten.

Det tok et helt år før saken ble behandlet i tingretten. Det skjedde i februar 2017. Da hadde barnet rukket å bli flyttet for tredje gang, endatil til en annen landsdel.

Mor fikk ikke overraskende medhold i tingretten også for det tredje barnet, det som hadde blitt flyttet flere ganger, og det ble bestemt at det skulle flyttes tilbake til henne. Imidlertid anket barnevernet, og retten gav til all overraskelse tillatelse til at tilbakeflyttingen ble utsatt inntil anken var avgjort. Slik står egentlig saken for dette barnet fortsatt i dag.

Anken ble liggende i en skuff i 8 måneder

Lagmannsretten skulle i løpet av noe uker ha avgjort om anken skulle gis ny behandling, men benyttet i stedet nesten 8 måneder på spørsmålet. Dette til tross for omfattende purringer overfor lagmannsretten.

Først i oktober 2017 tok lagmannsretten saken frem, og besluttet da at anken fra barnevernet skulle gis ny behandling. Begrunnelsen var at det hadde gått så lang tid siden tingretten hadde avgjort saken, at lagmannsretten burde seg på saken en gang til.

Lagmannsretten mente at en burde vurdere nærmere kommunens anførsel om at barnet i løpet av de 8 månedene, kunne ha fått en bedre stabilitet og tilknytning i fosterhjemmet. 

Barnevernets påstand bygde på et notat barnevernet selv utarbeidet etter tingrettsbehandlingen, hvor mor ble gitt medhold. 

Det fremgår av notatet bl.a.

Fosterforeldrene har, både overfor meg og overfor mor, gitt uttrykk for at de synes situasjonen er vanskelig. Men de har på ingen måte beskrevet den som uholdbar for seg selv. De hadde en samtale med mor i forbindelse med samvær, hvor de var enige om at det er vanskelig for barnet.

Notatet ble tilsynelatende av både barnevernet og lagmannsretten, tolket som at barnet hadde slått seg mer til ro i fosterhjemmet etter tingrettens behandling, og at det var mindre utfordrende for fosterforeldrene å gi barnet omsorg da notatet ble skrevet og i tiden fremover.

Skilsmisse i det ene fosterhjemmet

Etter at lagmannsretten slapp barnevernets anke inn til ny behandling, har det imidlertid kommet frem at fosterhjemmets egen situasjon kan ha vært motsatt «uholdbar» da notatet ble skrevet. 

Det har i hvert fall nå i senere tid kommet frem at fosterhjemmet som barnevernet mente var blitt så bra etter tingrettens behandling, skal splittes. Dette ved at fosterforeldrene skal skille seg.

Barnevernet har allerede bestemt at den ene av fosterforeldrene skal fortsette å være fosterhjem alene. Det er uklart om det også menes at barnet skal ha samvær med den andre fosterforelderen.

I følge det opplyste skal også huset barnet har bodd i mens det har vært i fosterhjem, selges slik det ofte blir gjort ved skilsmisser. Det er uklart hvor nytt bosted i så fall blir for barnet, blir om det blir værende i fosterhjem, må bytte skole osv.

Oppsigelse i det andre fosterhjemmet

Mor fikk i tingretten ikke medhold  i tilbakeføring av det andre barnet, og anket selv saken for denne del. Dette barnet hadde ikke flyttet på samme måten før saken ble avgjort av tingretten, og hadde i følge fosterhjemmet og barnevernet «slått seg til ro der».

I tiden etter tingrettens behandling har det oppstått komplikasjoner også i dette fosterhjemmet og det har også sagt opp fosterhjemsavtalen. Barnevernet har for ikke lang tid siden varslet at de har bestemt seg for å flytte barnet videre, ikke til mor men til nytt fosterhjem.

Lagmannsrettens behandling

Lagmannsretten kan ha brutt det meste av lovverk ved sin saksbehandling hittil. Jeg tør nevne at både menneskerettighetskonvensjonen artikkel 6 om rask og effektiv rettergang, artikkel 8 om rett til familieliv, barnekonvensjonen, tvisteloven og barnevernloven kan være brutt. Dette vil kunne få etterspill i ettertid mot norske myndigheter, f.eks. ved en anke til menneskerettighetsdomstolen. Vel å merke om ikke myndighetene erkjenner og reparerer feilene som er begått. 

Saken vil også være godt egnet studie for politiske myndigheter, som ønsker å se på hvordan norsk barnevern og rettssystem fungerer i dag. 

Lagmannsretten har allerede utsatt saken en gang. Etter planen skal saken nå behandles i juni 2018. Det gjenstår å se om det blir noe av.