Skivebom av sakkyndig

Den sakkyndige som er blant de mest brukte i landet i barnevernsaker, frarådet at barnet ble tilbakeført fra fosterhjem. Det ble pekt på en rekke "risikofaktorer". Her kan du lese hvordan det gikk ett år etter tilbakeføringen. Resultatet er egentlig skremmende.

Forfatter: Olav Sylte
Publisert: 19. desember 2017

Følg oss på Facebook

Den sakkyndige psykologen i barnevernsak frarådet tilbakeføring av en 14-åring til sitt hjem, men verken fylkesnemnda eller  en tingretten fulgte anbefalingen. Jeg har nå nylig hatt kontakt med familien igjen, ett år etter tilbakeføringen. Dette for å ønske god jul og for å se hvordan det gikk med den sakkyndiges spådom i forhold til alle de ulike «risikofaktorene» vedkommende så sterkt varslet om. 

Den sakkyndiges anbefaling

Psykologen som opprinnelig var oppnevnt av fylkesnemndas leder, og som er rangert blant de sakkyndige som har flest oppdrag som sakkyndig for barnevern og fylkesnemnd, og som fagkyndig meddommer i barnevernsaker her i landet de siste årene, fant at det forelå;

«flere risikofaktorer knyttet til en tilbakeføring av barnet enn det (den gang var) å la barnet forbli i fosterhjemmet i noen år til". 

Videre fant psykologen at;

«fars omsorgsevne i utgangspunktet er tilstrekkelig god for et barn med alminnelige omsorgsbehov, men det stilles spørsmål ved om far evner å se barnets særlige behov i tilstrekkelig grad, og om far i det videre evner å ta tilstrekkelig hensyn til disse».

Fylkesnemnda ba også den sakkyndige skrive en tilleggserklæring, for det tilfellet at nemnda ikke ville legge til grunn at barnet led av barneautisme. Av tilleggserklæringen fremgår det at:

«Den sakkyndige vurderer således at bortfallet av diagnosen F84.0 Barneautisme til en viss grad endrer fars muligheter til å komme i en omsorgssituasjon til barnet, men ikke fullt ut. Barnets behov i dag og i tiden fremover må veie tyngre enn fars muligheter, og det må veie tyngre enn barents og fars ønske om en tilbakeføring. 

Den sakkyndige anbefaler at far avventer en tilbakeføring i 1 - 2 år, slik at man har en større sikkerhet for at den gode utviklingen består over tid.»

Rapportene som den sakkyndige utferdiget, ble på vanlig måte forelagt Den barnesakkyndige kommisjon, som uttalte at:

«Barnesakkyndig kommisjon har behandlet den sakkyndige rapporten og har ingen bemerkninger».

Spådommen om barnets psykiske helse

Barnets psykiske helse var et sentralt tema for den sakkyndige. Den sakkyndige vurderte dette slik:

«Far har videre svake refleksjoner rundt barnets særlige omsorgsbehov. Barnet har fortsatt diagnosen F84.0 Barneautisme, og han kan ha komorbide tilstander. Fars tanker om at barnet har en normalfungering vurderes ikke å avspeile realitetene.»

Barnets psykiske helse nå ett år etter tilbakeføringen, viser at denne risikofaktoren ikke slo til. Barnet som nå er 15 år går på skole som andre barn, og har ikke noe særskilte behov for tilrettelegging. I følge far er det heller ingen som stiller spørsmål ved om barnet i det hele tatt lider av noen form for autisme i dag. Barnet ville også snakke med meg, og kunne da fortelle at det hadde besøk av venner og at de så på film sammen og at det trivdes godt med dagens situasjon og stedet der det har bodd det siste året og som den sakkyndige så sterkt advarte mot.

Spådommen om bråk fra biologisk mor

Den sakkyndige anså også biologisk mor for å kunne utgjøre et problem om barnet ble tilbakeført til far. Fra den sakkyndiges rapport fremgår at:

«Far har historisk noe svak evne til å skjerme barnet fra mor, selv om dette er noe usikkert i dag. Den sakkyndige er videre usikker på om barnevernkontoret fortsatt vil ha en rolle i saken hvis omsorgen for barnet overføres til far, og om barnevernet da vil være i en posisjon til å regulere mors samvær med barnet. 

Risikoen er der for at mor vil kunne kreve mer samvær enn det fylkesnemnda forutsatte i 2012, og det er en bekymring at far ikke vil evne å stå i mot mors eventuelt barnets ønske. Far hviler på barnevernets regulering av mors samvær, men det er ukjent hvorvidt fars egen autoritet ovenfor mor er tilstrekkelig».

Forholdet mellom far og mor og barnet nå ett år etter tilbakeføringen, har fungert svært godt. Heller ikke denne risikofaktoren som den sakkyndige pekte på, har vist seg å være reell. Barnet har jevnlig hatt ferie-samværskontakt med sin mor som bor i en annen landsdel og mor og far kommuniserer dessuten godt. 

Samværskontakten har egentlig ikke vært vesentlig annerledes enn den er for andre barn som har skilte foreldre og som bor i forskjellige deler av landet.

Spådommen om dårlig omsorgsbase

Den sakkyndiges mente at:

«det foreligger en generell risiko som ligger i det å flytte barnet fra en fungerende omsorgsbase til en omsorgsbase som tross alt over tid er uprøvd.» 

Far tok kontakt med det nye lokale barnevernkontoret på hans bosted etter tilbakeføringen, og det ble noen møter og undersøkelser. Disse ble raskt avsluttet og det ble konkludert med at far gav god omsorg og at det heller ikke var behov for hjelpetiltak. Denne spådommen fra den sakkyndige slo derfor heller ikke til.

Spådommen om fars helse

Den sakkyndige mente at:

«Fars personlige helse og alder vekker bekymring, da han er redusert på flere områder. Fars relative gode fungering i dag kan raskt endre seg. Far helse pr i dag begrenser aktiviteter sammen med barnet.»

Far har i dag noe fysisk helseproblem men ikke slik at dette går ut over omsorgen. Den sakkyndiges spådom var derfor noe korrekt på dette punkt. Fars omsorgsbase består imidlertid også av fars nye kone. Denne risikofaktoren utgjorde derfor ikke noen vesentlig hindring for at det var korrekt å tilbakeføre barnet til sitt hjem slik det ble gjort.

Konklusjon på den sakkyndiges spådommer

Det er aldri enkelt å spå om fremtiden. Særlig gjelder dette om temaer som foreldre og barn. Dommen i tingretten var enstemmig, men det var den ikke i nemnda. Nemndslederen som hadde oppnevnt den sakkyndige dissenterte, og ville følge rådene fra den sakkyndige og mente barnet skulle forbli i fosterhjem. Dette illustrerer at barnevernsaker er vanskelige saker å håndtere i et rettssystem.

Det foreligger imidlertid nå ett år etter tilbakeføringen, en sikker fasit på hva som var korrekt - om det var den sakkyndige anbefaling eller det nemnda og retten bestemte.

Fasiten viser at det aller meste av det den sakkyndige pekte på ikke slo. Dersom den sakkyndiges anbefaling hadde blitt fulgt, hadde resultatet derfor blitt alvorlig feil. 

For ordens skyld skal det nevnes at jeg har hatt samtaler også med barnet, for å forsikre meg om at jeg selv ikke skriver feil.

Ikke alle er så heldige å komme i den situasjon at de får muligheten til å bevise at de hadde rett slik jeg har gjort her, og at den sakkyndige tok feil. 

Det finnes flere studier om sakkyndiges arbeid som viser det samme som beskrevet her, blant annet en som er knyttet til forskningsprosjektet «Legitimacy and Fallibility in Child Welfare Services». Les mer om det her.