BIlde: Illustrasjonsbilde, Gettyimages
Skal vi tro på de sakkyndiges anbefalinger?
Lotto i norske rettssaler: Ny studie viser at sakkyndige i saker om fysisk omsorgssvikt like gjerne kan anbefale omsorgsovertakelse som motsatt.
Publisert: 14. juli 2017
Ny studie viser at sakkyndige ofte opptrer som dommere uten kappe og verst av alt, at det kan være like sannsynlig at det foreslås omsorgsovertakelse som motsatt (hjelpetiltak). Rettssikkerheten er svekket og dommere må nå derfor skjerpe seg og ta ansvar for egne valg.
Det er Oda Krogh Læret som står bak studien og den er tilknyttet forskningsprosjektet «Legitimacy and Fallibility in Child Welfare Services». Studien ble også presentert som en masteroppgave ved institutt for administrasjon og organisasjonsvitenskap ved Universitetet i Bergen nå i sommer, og bærer tittelen Sakkyndige som «demokratiets sorte hull»?.
Dette er i følge Læret den største kvantitative studien av barnefaglige sakkyndige psykologers vurderinger som hittil er gjennomført i Norge.
Tilnærmet alle barnefaglige sakkyndige i Norge (365 stk) ble forespurt om å delta og 116 deltok med å gi svar. De ble tildelt to fiktive beskrivelser (vignetter) som skulle simulere virkelige saker som gjaldt spebarn. Den ene viste tegn på emosjonell omsorgssvikt og den andre fysisk omsorgssvikt. Deltakerne skulle vurdere risiko for barnet, prognose i forhold til værende omsorgssituasjon, foreldrenes omsorgsevne og anbefale tiltak.
Resultatene viste at psykologene i stor grad vurderte de samme risikofaktorene, men for øvrig var resultatene oppsiktsvekkende og norsk rettsvesen bør merke seg akkurat det. Det fremkom at det var motsatt ekstremt stort sprik med hensyn til forslag til barneverntiltak hvilket er hovedspørsmålet i enhver barnevernsak.
For fysisk omsorgssvikt, anbefalte 46 prosent av hjelpetiltak mens 54 prosent mente at barnet kunne bo hjemme med hjelpetiltak. Det kan sammenlignes med "lotto" i rettslig forstand.
For emosjonell omsorgssvikt var til sammenligning prosenttallene hhv. 80 og 20 prosent.
Resultatene kan i følge oppgaven til Læret «implisere at prinsippet om likebehandling i slike saker kan være truet» og hun skriver i oppgaven som ble levert 1. juni i år at:
«Alternativene angående anbefalinger (hjelpetiltak eller omsorgsovertakelse, Red anm) ser ut til å ta utgangspunkt i at sakkyndige er dommere uten kappe. Hvilket mange av oss er eksplisitte på at vi ikke ønsker å være. Vi har stor makt som premissleverandører, men er ikke de som skal "redde barn". Det er andre aktører som har tydeligere fullmakter til slikt noe (respondent nr.147).
Med en avklaring av sakkyndiges rolle som en utreder, og ikke en dommer uten kappe, kan en det tenkes at en reduserer implikasjonene av variasjon i sakkyndiges vurderinger».
Jeg tipper det er mange som tiltrer akkurat det, og tenker at det ikke fantes så mange sakkyndige da Grunnloven ble skrevet i 1814 og bestemte at det var dommere som skulle dømme i en rettssak.
Avslutningsvis vil jeg bemerke at studien bare viser sammenligning mellom sakkyndige psykologer, og ikke om disse sakkyndige ser noe annet, mer eller mindre, bedre eller dårligere, enn andre som kan håndtere barn i dag; eksempelvis lærere, leger, sykepleiere osv. Dette bør også studeres nærmere, for å avklare om det i det hele tatt er behov for sakkyndige i saker som gjelder barn - eller om vi bør tilbake til rettstilstanden slik den var før Killen og co gjorde inntog i norsk barnevern med tilknytningsteoriene på tidlig 90-tall.
