EMD-dom mot "oppvekstplassering"

Bilde: EMD, Gettyimages

EMD-dom mot "oppvekstplassering"

Ny dom om tilbakeføring fra EMD i går. Den vil kunne skape frykt hos innbitte tilhengere av "oppvekstplassering" og adopsjon.

Olav Sylte

Forfatter: Olav Sylte
Publisert: 23. juni 2017

I går avsa menneskerettighetsdomstolen (EMD) en ny dom som vil kunne skape frykt for dagens innbitte tilhengere av norsk barnevernpraksis, hvor blant annet tilknytningsteori har erstattet det biologiske prinsipp. Dommen, Caldararu mot Italia, gjør det tydelig at dagens norske barnevern, hvor det stadig bestemmes "oppvekstplassering" og i verste fall adopsjon, i stor grad antakeligvis bryter med grunnleggende menneskerettigheter (EMK art. 8).

Dommen dreier seg om barnevernets plikt til å samarbeide med biologiske foreldre og sørge for hurtig tilbakeføring, i motsetning til trenering og motarbeid eller ha "oppvekstplassering" som utgangspunkt. Et barn plassert i fosterhjem da det var to år, ble tilbakeført til foreldre i 2016 etter omfattende prosesser. Det holdt i følge EMD ikke mål.

Barnet tok skade av at det gikk så lang tid før tilbakeføringen fant sted, fordi det ble knyttet til fosterhjemmet. Senest i går skrev vi om en lignende problemstilling fra norsk barnevern om det biologiske prinsippets betydning. Les mer om den saken her.

I den ferske EMD-saken ble en to-åring fra en rumensk familie plassert i fosterhjem. Bakgrunnen var at foreldrene hadde overlatt barnet til et annet par og det fremstod som at overgivelsen var permanent. Det ble blant annet påstått at barnet var blitt byttet i en leilighet.

De nye «foreldrene» ble så pågrepet i en straffesak og de ble ansett uskikket til å ha omsorgen for barn. Det samme mente barnevern-myndighetene også om de biologiske foreldrene. Foruten overgivelse av barnet til andre mennesker, ble det fra det italienske barnevernets side pekt også på en rekke forhold - alt fra materielle til psykososial tilstand.

Det var flere sakkyndige inne i bildet gjennom årene, helt frem til 2016 da barnet ble tilbakeført. Det gikk så lang tid, fordi noen fagfolk mente at foreldrene var godt egnet til å gi forsvarlig omsorg samt at det var god tilknytning mellom foreldre og barn, mens andre mente det motsatte.

Blant annet trenerte barnevernet en dom i saken i fra 2012, hvor foreldrene fikk utmålt mye samvær med tanke på tilbakeføring. Treneringen innebar at det hele tiden kom noe i veien, slik at de ikke fikk det fastsatte samværet likevel. Derved ble tilbakeføringsprosessen bare vanskeligere og alt trakk ut i tid, slik at barnet til slutt led unødvendig skade av selve tilbakeflyttingen.

I 2013, ca. 4 - 5 år etter plasseringen, uttalte så en oppnevnt sakkyndig at forholdet mellom foreldrene og barnevernet var blitt kaldt og distansert, men samtidig at forholdet mellom barnet og foreldrene var motsatt veldig varmt og godt.

Barnevernmyndighetene så på sin side det stikk motsatte av det den sakkyndige så; de så dårlig samspill under samvær, reaksjoner hos barnet før og etter samvær osv. De mente også at barnet på dette tidspunktet var så tilknyttet fosterhjemmet, at det ville ta skade av å flytte derfra. Akkurat på dette punkt fikk de medhold, og det medførte plikt til "gjenoppretting" av forholdet til foreldrene. Jeg skriver mer om det nedenfor.

Til slutt mente de italienske barnevernmyndighetene at foreldrene ikke kunne ha samvær uten tilsyn, fordi da ville de stikke av med barnet til Romania hvor de kom i fra.

Saken for EMD dreide seg seg ikke om tilbakeføring fordi barnet ble tilbakeført i 2016, men om myndighetene brukte for lang tid på tilbakeføringen som altså først skjedde 7 år etter plasseringen. Barnet var da blitt 9 år.

EMD la i avgjørelsen til grunn at barnet var blitt så knyttet til fosterhjemmet da det ble tilbakeført, at det led skade av tilbakeføringen. For EMD var som imidlertid ikke tilbakeføring tema, det var derimot årsaken til hvorfor barnet ble skadet. Om dette uttalte EMD at dette skyldes myndighetene som ikke gjorde tilstrekkelig til å få til en hurtig tilbakeføring.

Det fremgår av dommen at saken verken dreide om vold eller overgrep mot barn eller psykiatri hos foreldrene (pkt. 74). Da skulle barnevernet i følge EMD, selv om barnet ble plassert som følge av omstendighetene med overlatelse til andre og en rekke andre omstendigheter, ha sørget for å ha kartlagt foreldrenes foreldreferdigheter og besørget snarlig og tett kontakt mellom barn og dem (pkt. 75 og 76). De skulle gjort dette mente domstolen, i stedet for å planlegge adopsjon.

Dette kan sammenlignes med den typisk norske situasjonen. Kommuneadvokatene ber stadig om såkalte "oppvekstplasseringer", og det utmåles samvær mellom 4 og 6 ganger hvert år. Alt for ofte godkjennes dette av fylkesnemnd og domstol.

Saken var i følge EMD som følge av det nevnte, ikke «ganske enestående» slik at vilkårene for adopsjon var oppfylt og da skulle barnevernet ikke gått for en slik løsning. EMD minnet samtidig om at barn ikke kan holdes tilbake i et fosterhjem fordi de da får et mer «gunstig miljø for sin utdannelse» (pkt. 84).

Samtidig med alt dette gjentok EMD prinsippet som er etablert i EMD-praksis, at formålet med EMK er å garantere og ikke gi teoretisk eller illusoriske regler. Innretningene den enkelte stat har, skal i tillegg være praktiske og effektivt sikre at foreldre og barn kan bo sammen.

Det fremgår også av den spesielle dommen noe spesifikt og uklart om selve tilbakeføringen av barnet i 2016, til tross for at det led skade av opprykkingen fra fosterhjemmet.

EMD synes å legge til grunn at myndighetene i utgangspunktet kunne nektet tilbakeføring av barnet, men at dette ville bli en «akseptering» av den urettmessighet myndighetene hadde begått mot familien med all treneringen. Under henvisning til at alle relasjoner kan gjenoppbygges, kan det se ut som at EMD i stedet på en måte forutsatte eller "påla" de italienske myndighetene å «gjenoppbygge» familierelasjonen i tiden fremover (pkt. 87).

Konklusjonen ble derved som følger (pkt. 89 og 90):

For de grunner som er angitt ovenfor (avsnitt 68-88), konkluderes med at italienske myndigheter ikke har gjort tilstrekkelig og benyttet effektive tiltak til håndheve foreldrenes rett til å leve med barnet, mellom juni 2009 og november 2016, da de også ville foreta adopsjon, og har ikke overholdt dommen fra retten fra 2012 som sørget for en mulig retur av barnet til sin familie, ut fra hensyn til foreldrenes rett til respekt for familielivet etter artikkel 8.

Følgelig har det vært et brudd på artikkel 8 i konvensjonen.



Del denne siden: