Den europeiske menneskerettighetsdomstol
Dom fra Menneskerettighetsdomstolen i dag. Brudd på EMK artikkel 8. For dårlig beskrivelse av faktum som lå til grunn for norm og for konklusjon. Relevant i saker om uforsvarlig helsehjelp, erstatning for personskade og barnevern.
Forfatter: Katja Hakvaag
Publisert:
6. juni 2017
Den europeiske menneskerettighetsdomstol avsa i dag en dom mot Tyrkia, hvor Tyrkia ble dømt for overtredelse av EMK artikkel 8 fordi rettsoppnevnte sakkyndige ikke hadde skrevet tilfredsstillende sakkyndigrapport før saken ble endelig avgjort av landets rettssystem.
Saken dreide seg om påstått feilbehandling av ei 3 år gammel jente på sykehus. Foreldrene anla sak mot legene men tapte saken. Det var en rekke sakkyndige inne i saken med forskjellige syn på deres ansvar for de nevrologiske skadene jenta pådro seg etter en hjerteoperasjon. Saken ble anket videre av foreldrene til landets høyesterett, som avviste å oppnevne nye sakkyndige.
EMD anså at sakkyndigrapporten som retten hadde benyttet, ikke i tilstrekkelig grad konkretiserte hvilket faktum som lå til grunn for vurderingsnormen som ble benyttet (medisinskfaglig norm). EMD angav at for å vurdere legenes aktsomhet, burde rapporten;
spesifisert hvilke konkrete handlingene som ble utført av legene under operasjonen og under postoperativ oppfølging der den nevrologiske følgeskaden ser ut til å ha oppstått, og konfrontert dette faktum med de normer som gjelder for forsvarlig medisinsk behandling (note 67).
Selv om konklusjonene fra den sakkyndige ble ansett for å ha vært bindende for retten, la EMD til grunn at konklusjonen om at legene ikke hadde gjort noe galt kunne ha utgjort et "avgjørende" moment ved rettsbehandlingen. Landets høyesterett skulle derfor behandlet saken og oppnevnt ny sakkyndig eller pålagt den sakkyndige som var benyttet å gjøre grundigere arbeid (for norsk rett ville det innebært opphevelse av underinstansens avgjørelse).
Avvgjørelsen gjelder erstatningskrav mot helsevesen. Ettersom den gjelder EMK artikkel 8, antas den imidlertid også å kunne påberopes i både barnefordelingssaker og barnevernsaker, hvor en mener at den sakkyndige ikke har tilstrekkelig belegg i angitt faktum for konklusjon som er gitt.
FRA VÅRT ARKIV:
NYERE SAKER:
LES MER I VÅR NETTAVIS.