EMD om nabo- og miljørett

Bilde: Illustrasjonsbilde, Gettyimages

EMD om nabo- og miljørett

Landets politikere og byråkrater står ikke fritt til ved lov og praksis å fastsette balansen mellom samfunnets interesser og den enkeltes behov for privatliv og fred. Det offentlige plikter etter EMK artikkel 8 å treffe rimelige og hensiktsmessige tiltak, for å sikre alle innbyggernes livskvalitet.

Olav Sylte

Forfatter: Olav Sylte
Publisert: 17. juli 2017

Sist fredag avgjorde Den europeiske menneskerettighetsdomstol (EMD) en sak om godt nabomiljø (Case of Jugheli mot Georgia, 14.7.17). Georgia ble dømt for overtredelse av Den europeiske menneskerettighetskonvensjon (EMK) artikkel 8, for å ikke ha hatt god nok balanse i regelverket mellom samfunnsinteresser og «privatlivets fred».

Det fremgår av avgjørelsen at alle stater plikter å «treffe rimelige og hensiktsmessige tiltak for å sikre innbyggernes rettigheter i henhold til artikkel» 8 (note 64 og 75).

Saken dreide seg om et kraftverk som var plassert like inn til nabogrensa til klagerne. Det ble ikke ført bevis for at naboene var blitt påført helseskade, men kraftverket hadde i følge EMD en negativ påvirkning på deres «livskvalitet» (note 71). Denne var i følge EMD kvalifisert og falt under EMK artikkel 8.

Staten ble ikke hørt med at klagerne kunne bosatt seg et annet sted (note 72).

Avgjørelsen viser egentlig ikke annet enn det opplagte, at det ikke bare er er opp til det enkelte lands politikere å fastsette balansen mellom samfunnsinteresser og den enkeltes innbyggers interesse for privatliv og fred.

Det er viktig å merke seg at i følge EMD`s praksis, er det i naborettslig forstand bare i de mer alvorlige tilfellene av fysiologiske og psykologiske forstyrrelser av hjemmet det er gitt vern i EMK artikkel 8 (Hatton and Others v. Storbritannia [GC] Nr. 36022/97 og López Ostra mot Spania, 9. desember 1994). Hvorvidt det enkelte tilfellet faller under, beror alltid på en individuell konkret vurdering, jf. Jugheli mot Georgia 13.7.17 (note 62).

EMD uttalte for øvrig i den ferske avgjørelsen, at den forventer at de nasjonale domstolene ved vurderingen av om grenseverdier er overtrådt, ikke «blindt» stoler på nasjonale sakkyndige utredninger, særlig der den private part er sterkt uenig i det som fremkommer (note 63).

Del denne siden: