Barnevernsteorier koster milliarder av kroner!

Overbevisninger kommer alltid ovenfra. Det er egentlig en tro og ideologi.

Mange er blitt fratatt sine barn og noen har endatil fått straff, fordi de for eksempel har riset barna eller utøvd «vold» i oppdragelsen. Nå kan det vise seg at norske myndigheter har trådt riktig så galt, og ulovlig omplassert barn og endatil straffet helt uskyldige. Alt på grunn av overbevisninger enkelte foreldre har hatt, og som har vært i strid med "moderne" norske lover og såkalte «fageksperters» motsatte syn på hva som er riktig og galt.

Det er en viktig erkjennelse fra en barnevernleder for noen dager siden, som er bakgrunnen for at jeg tør å skrive som jeg gjør. Erkjennelsen tyder på at norsk barnevern nå kan sammenlignes med et bedehusmiljø, som endatil lurer staten for milliarder av kroner hvert år. Visjon Norge er bare småtroll i forhold.

Barnevernsjef endret verdisyn

- Vi har endret verdisyn og har fått et annet syn på betydningen av barnets nettverk, sa barnevernsjefen i Kongsberg til fagpressenytt.no, og gikk på den måten fra 20 akuttplasseringer i 2012 og 2013 og topp på ulike kommunale statistikker, til at akuttvedtak ble sjeldenheten og bunnotering på samme statistikker.

Det hører med til historien, at kommunen samtidig antakeligvis sparte flere millioner kroner.

Barnevernslederen forklarte at bakgrunnen for endringene, var et nytt verdi- og menneskesyn. Dette fant sted i «prosjekt familieråd» som ble startet opp i 2011, som har vært et nasjonalt prosjekt i regi av Bufdirektorat.

Hun forklarte videre at de hadde møtt press og motstand, fordi de hadde satt «fagekspertisen» til side.

Det jeg skal skrive om her, dreier seg om spørsmålet om dette er «fagekspertise» slik barnevernlederen synes å tro, eller om det bare dreier seg om sterke «overbevisninger».

Dersom det bare dreier seg om «overbevisninger», så kan Norge i flere ti-år ha brutt grunnleggende menneskerettigheter, endatil uten at de som står bak overtrampene, har forstått det selv. Det skal jeg også dokumentere nærmere nedenfor.

Ingen fagekspertise men mer et presteskap

Barnevernlederen kan ta feil når hun sier at de har satt til side noen « fagekspertise». Det er like naturlig å påstå, at det dreier seg om et endret syn på hva som er riktig og bra (endret virkelighetsoppfatning).

Ekspertisen det vises til, har i så fall dreid seg om personer med sterk «overbevisning» om hva som er riktig og galt i oppdragelsen av barn. Benevnelsen «presteskap» kan være delvis dekkende.

Dette "presteskapet", som omtales som barnevernspesialister, har greid å overbevise et helt land i flere tiår, om at de som «lærde» har hatt en universal og eviggyldig fasit på et vanskelig spørsmål om verdigrunnlag og menneskesyn. Ikke særlig merkelig egentlig, vi mennesker er flokkdyr og noen sterke tar alltid ledelsen over andre.

Tidligere overbevisning er nå tilsynelatende forlatt, i hvert fall på et lite og sentralt område ved et av landets barnevernkontorer, i følge denne barnevernlederen.

Noen "bjellesauer" risikerer på et tidspunkt å måtte gå i skammekroken, for å ha medvirket til å forlede et helt folk med sin trolldom. Ikke minst gjelder det de to psykologene som skrev en helside på nest siste side i Dagbladet for noen år siden, og benyttet overskriften Olav Lukkøye. Det var en kommentar til meg, fordi jeg hadde skrevet at jeg mente det kunne være i strid med menneskerettighetene, at det samme presteskapet oppfordret folket til å invadere hverandres hjem, for å se etter angivelige tegn og signaler på omsorgssvikt.

I etterkant har presteskapet fått fortsette under barneministerens godkjennelse, og vi ser i dag at presteskapet har fått instruere landets barnevernskontor og andre som har med barn å gjøre, når de skal etterforske om det kan finne sted omsorgssvikt. Ett av signalene det skal ses etter skal være sterk farget leppestift hos mødre. Det kan du lese nærmere om her.

Barnevernsjefen har altså etter min overbevisning ikke satt noen ekspertise til side i det hele tatt, hun har bare blitt overbevist om at noe annet enn det hun har vært overbevist om tidligere, er korrekt og bra. Teologien er blitt endret på et lite punkt, og slikt blir det fort bråk og motstand av uansett hvilket trossamfunn du opponerer mot.

Gammel menneskerettighetsdom

Barnevernslederens endrede verdisyn eller teologi, må sees i sammenheng med en gammel avgjørelse fra Den europeiske menneskerettighetsdomstol (EMD) fra 1982 (Campbell and Cosans (I) v the United Kingdom 1982 02 25).

Denne saken dreide seg om to foreldre som ikke godtok skolens bruk av fysisk avstraffelse som et alminnelig disiplinærtiltak mot barna. De mente at avstraffelsen var i strid med Den europeiske menneskerettighetskonvensjon (EMK)

Foreldrene klaget til EMD, som kom til at skolens bruk av avstraffelse ikke ble ansett som skadelig, fordi skader ikke kunne underbygges medisinsk eller på annen måte. Av denne grunn ble ikke anførselen om overtredelse av EMK artikkel 3 om offentlig mishandling tatt til følge av EMD. En stor kontrast til norsk virkelighet i dag, men det var ikke poenget mitt i fremstillingen her.

Foreldrene anførte nemlig også at bruken av den fysiske avstraffelse innebar at myndighetene ikke hadde respekt for foreldrenes tro og overbevisning, om at slik voldsbruk i hvert fall etter deres syn var skadelig for barna. På dette punkt fikk foreldrene medhold, og UK ble dømt for menneskerettighetskrenkelse mot dem på dette grunnlag.

EMD anså nemlig deres overbevisning om at rising av barna var skadelig, som en kvalifisert overbevisning som var vernet av EMK artikkel 9. EMD viste blant annet til at det var ulike holdninger blant foreldre til spørsmålet, dvs. det var flere enn disse foreldrene som hadde samme overbevisning (altså flere enn disse to selv om de utgjorde klart mindretall i UK).

Naustdalsaken illustrerende

Norge har i den såkalte Naustdal-saken fått kritikk for dette med livssyn og overbevisning, fra internasjonalt hold. Endatil i et opprop fra over 100 utenlandske jurister, de fleste amerikanske, til selveste statsministeren. Les mer om det her.

Jeg har ikke lest hva disse juristene har skrevet, men vil anta at de ikke har anvendt Den Europeiske Menneskerettighetskonvensjon (EMK) artikkel 9, som sier noe om spørsmålet.

Jeg er uansett enig i de utenlandske juristenes konklusjon, om at Naustdal-saken dreide seg om ulovlig inngrep fra myndighetene samt overtramp mot nettopp foreldrenes livssyn som jeg forstår også innbefattet strenghet og det vi i dag kaller "oppdragervold".

Det å rise barn i oppdragelsen, er vanlig i mange kulturer og var det også i Norge tidligere, også fra det offentliges side gjennom for eksempel det norske skoleapparat. Det er også vanlig i mange religiøse samfunn, og det er nok grunnen til at mange i Norge har misforstått når utenlandske prester blandet seg inn i nettopp Naustdal-saken. Religion er som kjent for de fleste, nettopp en type livssyn.

Det er ikke det religiøse som er det sentrale og relevante med hensyn til overtramp, men "overbevisningen" foreldrene har hatt.

De kulturer som godtar rising og annen oppdragervold, er overbevist om at barn ikke tar skade av å bli riset på rumpa i oppdragelsen, så fremt dette skjer på «riktig vis» og ikke fremstår som et impulsivt og ukontrollert angrep fra forelders side.

Dette er overbevisningen hos foreldre i store land som for eksempel Frankrike og store deler av Asia. I Frankrike er det faktisk nesten ansett som omsorgssvikt, å ikke rise barn om de gjør noe galt. De er langt flere mennesker enn oss, og ingen tilbakestående kultur som vi ikke bør kunne sammenligne våre overbevisninger med. I hvert fall med det for øye at vi kan konstatere at det kanskje bare dreier seg om «overbevisninger» og ikke noen eksakt vitenskap.

I dag er de fleste her i landet og i våre naboland «overbevist» om at det er skadelig, men altså ikke alle. De fleste som har mistet barn på grunn av oppdragervold eller blitt straffet for det, må antas ha være overbevist om at dette har vært riktig.

I Naustdal-saken uttalte endatil en ungarsk prest, at Naustdalsaken var et resultat av at den bibelske virkelighetsforståelsen hadde gått i oppløsning her i landet. Det er en svært god beskrivelse, bortsett fra at jeg mener at det bare dreier seg om overbevisning og ikke nødvendigvis noe religiøst.

Virkelighetsforståelse som presten pekte på, er en av de tre sentrale parametrene vi ser på i spørsmålet om livssyn. De to andre er menneske- og verdisyn, som barnevernlederen erkjente var endret for vedkommende barnevernkontor. Etter hvert som flere gjør som barnevernslederen, vil også virkelighetsforståelsen ved samlet norsk barnevern bli endret tilsvarende.

Gjelder ikke bare volds-teorier

Det er ikke bare oppdragervold som kan anses falle under kategorien «overbevisning».

Teorier om tilknytning, samspill, blikkontakt, interaksjon osv faller antakeligvis i samme uvitenskapelige kategori, i større eller mindre grad.

Alle kulturer er forskjellige, og det finnes naturlig nok ingen fasit.

Den eneste fasiten vi har, er menneskerettighetene - og de gjelder heldigvis på tvers av alle kulturer og landegrenser. De er også i stor grad uavhenig av tiden som går.

Teologisk utvikling

Det er stor utvikling på enkelte områder, og Bærum kommunen har allerede har satt igang prosjekt med å gjøre motsatt av det som var fast ordning tidligere.

I Bærum tas ikke lenger barna ut av hjemmene om det forekommer oppdragervold. Nå går barnevernet i stedet inn i familien, og forsøker å lære foreldrene bedre strategier (MST-CAN). Det er riktig og bra, og prosjektet bør snarest omfatte samtlige barnevernskontor i Norge.

Det er mindre utvikling på andre områder, så som betydningen av tilknytningsteorier, samspillslære osv.

Kongsbergs utvikling er positiv, og den har jeg allerede forklart under barnevernlederens erkjennelse som beskrevet ovenfor.

Tar 5 år å endre overbevisninger

Når noen er overbevist om at noe er riktig, er det ikke enkelt å snu. Det kan sammenlignes med å overbevise en god muslim om at svinekjøtt er god mat, og endatil bør spises med julepakker den 24. desember hvert år.

Det er ca. 5.500 ansatte i norsk barnevern, og de fleste er overbeviste om at dagens teorier er den evige sannhet.

Uansett hvordan myndighetene endrer lovverk og setter ned utvalg, hjelper det nok svært lite når de som praktiserer dette, er overbevist om hva som er skadelig og hva som er bra for barn i oppdragelsen.

Norsk barnevern bør se hen til Bærum og Kongsberg, og søke nøkkelen for hva som gjorde at de ansatte der i løpet av 5 år greide å endre overbevisning. Kanskje kan det også gå enda fortere.

Nøkkelen er en erkjennelse av at det hele dreier seg om overbevisninger og ikke eksaktvitenskap, og at styrende politikerne må legge klare og tydelige føringer for hvilke verdi- og menneskesyn norsk barnevern skal ha i dag og årene fremover. De må videre sørge for at både de ansatte ved norske barnevernkontor og landets foreldre vet hva de skal være "overbevist" om i fremtiden. I hvert fall om det er meningen, at det er det offentlige som skal styre overbevisningene, og ikke la det bli opp til den enkelte forelder selv slik det er i de fleste land i verden.

Nurnbergprosessene

Det jeg har skrevet her, er som å banne i kirka for de fleste som jobber med barnevern i Norge i dag.

Resonnementet jeg beskriver er imidlertid juridisk og etter min vurdering korrekt, og jeg deler som nevn de utenlandske juristenes synspunkter 100 prosent om Naustdal-saken, selv om de kanskje ikke har anvendt EMK og "overbevisning" som rettslig grunnlag for sine påstander.

Fremstillingen kan oppfattes som filosofisk eller politisk, og kanskje mange også mener at det er direkte feil. Vi jurister, i hvert fall vi som har jobbet en del med rettsfilosofi og rettshistorie, kaller dette rettspositivisme. Særlig de eldste og udaterte juristene, og de yngre som ikke tør å stole på seg selv og egen dømmekraft og vurderingsevne, tenker ofte fortsatt slik.

Nurnbergprosessene var utslag av nettopp slik manglende dømmekraft.

Det er viktig å merke seg at mange av de som ble dømt etter krigen, ble dømt til tross for at de var «overbevist» om at de handlet korrekt. Det skyldtes imidlertid at det de var overbevist om, i seg selv var et brudd på fundamentale menneskerettigheter, så som at alle mennesker er likeverdig og har retten til liv.

Slik er det ikke ved overbevisningen om at for eksempel rising av barn er god oppdragelse, slik EMD kommenterte var hovedregelen i 1982-saken.

Den manglende dømmekraft jeg sikter til her, er spørsmålet om barnevernets teorier skal anses som «overbevisninger» eller eksakt vitenskap. Er det «overbevisninger», så kan Norge ha trådt juridisk riktig så galt de siste ti-årene, så fremt ikke det overbevisningen gjelder i seg selv er i strid med menneskerettighetene.

Den som mener at avvik fra dagens tilknytningsteorier slik de benyttes i barnevernet, samspillslære og blikkontakt m.m., er brudd menneskerettighetene, kan ringe meg og forklare hvordan de virkelig kan mene noe slikt.

Les flere av våre artikler her.