Er fosterhjem helt uten problem?

(Fra arkivet 2014) Det skal være svært galt i et hjem, før det det kan forsvare å ta barna ut og plassere dem i fosterhjem. Problemene med å vokse opp i fosterhjem, bør derfor være hovedfokus i årene fremover.

Norsk barnevernpolitikk innebærer tilsynelatende at det offentlige skal overta omsorgen, dersom foreldrene er ute av stand til å gi forsvarlig omsorg selv, eventuelt ved bruk av hjelpetiltak. Det stilles sjeldent reelt spørsmål om barna som må flyttes i fosterhjem, samlet sett vil få det noe bedre ved et slikt inngrep. Det er noe forunderlig egentlig, for regelen om barnets beste er den overordnede hovedregelen for alt barnevern.

Det er ikke vitenskapelig grunnlag for å hevde at barn som er utsatt for omsorgssvikt, generelt vil få det bedre ved å bli flyttet til et nytt og fremmed hjem. Snarere tvert imot, det riktige er etter min mening mer motsatt.

Sist sommer holdt Karen J. Skaale Havnen en prøveforelesning om sin doktorgradsdisputas for PhD-graden ved Institutt for sosialt arbeid og helsevitenskap ved NTNU (24. mai 2013). Her berørte hun delvis dette temaet i avhandlingen som hadde tittelen «Mellom psykisk helse og barnevern. Ein studie av psykiske vanskar hos barn plasserte utanfor heimen; førekomst, variasjon og utvikling». Hennes tangering av temaet er relevant, selv om den ikke var av juridisk karakter.

Havnen slo fast det antakeligvis alle er kjent med, nemlig at barn som er plasserte hos det offentlige har større mengde problem av ulik art enn det andre barn har. 

Videre nevnte hun at et "hovudfunn er at mange av barna som hadde vanskar då dei kom inn i barnevernet også får problem som voksne, selv etter langvarige plasseringer i fosterhjem eller på institusjon". 

Havnen viste ved denne påstanden til at både norske (Clausen & Kristofersen, 2008) og svenske registerundersøkelser (Vinnerljung, Franzen, Hjern, & Lindblad, 2010) og populasjonsundersøkelser (Vinnerljung, Sundell, Löfholm, & Humlesjö, 2006) av tidligere registrerte barnevernsbarn "har funne at barn med tiltak frå barnevernet (både tiltak i heimen og plasseringstiltak), kjem langt dårlegare ut som unge vaksne, enn adopterte barn og samanlikningsgrupper av barn utan tiltak frå barnevernet. Dette gjeld på ulike livsområde som helse, utdanning, arbeidstilknyting, kriminalitet, det å bli tenåringsforeldre etc."

I følge Havnen viser dessuten norske studier at bare 2 av 10 barnevernsbarn fra fosterhjem, får en "vellukka" karriere senere i livet, i forhold til for eksempel skolegang, arbeidsforhold etc. 

For egen del vil jeg legge til at det er et problem i seg selv, at fosterbarn i opp mot 50 prosent av tilfellene, ender opp med å måtte flytte fosterhjem en eller flere ganger. Det kan umulig være noen fordel, sammenlignet med å bo fast hele oppveksten i eget hjem.

Havnen nevner på grunnlag av bl.a. dette, at: 

"Funna om usikre samanhengar mellom flyttingar og barns fungering og relasjonar, har ført til at fleire forskarar har reist spørsmål ved om prinsippet om stabilitet i plasseringar bør nedtonast, til fordel for eit sterkare fokus på barns relasjonar og tilhøyrsle i familien (Andersson, 2009; Barber & Delfabbro, 2005; Fernandez & Barth, 2010; Whittaker, 2010). Som Barber og Delfabbro uttalar, kan iveren etter permanente (eller stabile) omsorgsalternativ vera eit uttrykk for dei vaksne sine behov for administrativ og lovmessig klarleik, meir enn for barna sine behov for kvalitativt gode relasjonar og omsorgssituasjonar."

Hun konkluderte derved med at:

"problemstillinga om plassering alltid er bra er sjølvsagt «nei»; noko som impliserer at i enkelte tilfelle vil barn bli påført skadar av barnevernet ved plassering utanfor heimen." 

Jeg tar den barnevernfaglige og vitenskapelige avhandlingen til inntekt for at det kan innebære store problem for et barn, å bli flyttet til fremmed fosterhjem. Dette bør åpenbart være et hovedfokus i norsk barnevern i årene fremover.