Offentlig ansatte har ikke alltid rett

De fleste aviser har nå fått en nettutgave, og det er blitt en betydelig større konkurranse enn tidligere om å få flest mulig lesere. Dette skyldes at aviser har annonseinntekter proposjonalt med antall hits.

Redaksjoners har en vanskelig balansegang mellom sannhet og riktighet på den ene siden, og ønsket om å skape gode overskrifter på den andre. Det er jo ikke alltid slik at riktig overskrift, er den folk vil ha.

Utviklingen har medført at offentlige tjenestemenn blir presset til å komme med påstander som kan brukes til gode overskrifter. Derved presses de samtidig til å bryte lovverket for saksbehandling i det offentlige. Disse reglene innebærer blant annet at private skal kontaktes og gis mulighet til å uttale seg, og at saken skal saksbehandles i det offentlige lukkede rom deretter. Først når vedtak foreligger - og det ikke er klagemulighet på dette - kan en saksbehandler komme med en konklusjon. 

Det er en betydelig avstand i dag mellom reglene i forvaltningsloven og det som er faktisk situasjon.

Det en ofte ser i dag, er at offentlige tjenestemenn stiller opp og gir uttalelser i alle mulige retninger uten å bry seg om reglene de skal følge. Noen gjør det kanskje også for få bilde av seg selv på trykk, for så å kunne dele linken på sosiale medier.

Det kan gi personlige konsekvenser for tjenestemenn å forholde seg slik til regelverket som Stortinget har bestemt.

En offentlig tjenestemann mente for ikke lang tid siden at en privatperson hadde gjort noe ulovlig. Uten å få privatpersones versjon og kartlegge fakta, uttalte tjenestemannen til avisa at så var tilfelle. Som følge av denne tåpelige fremgangsmåte betalt med offentlig lønn, ble vedkommende tjenestemann personlig dømt til å betale 35.000,- for ærekrenkelser. Det er uklart om arbeidsgiver som er offentlig, har påtatt seg å betale erstatningen. Det ville i så fall antakeligvis ha vært ulovlig i seg selv, og en undergraving av hele det offentlige system.

Det var så vidt jeg har forstått ikke engang tema i den saken, om vedkommende brøt reglene i forvaltningsloven. Det skyldes nok at det offentlige ikke er så opptatt av om offentlige tjenestemenn bryter reglene for saksbehandling. 

Saken viser at offentlig ansatte må være forsiktige med å uttale seg negativt om navngitte personer og komme med beskyldninger før saksforhold er avklart. Det kan medføre personlig ansvar. 

Saken viser også at det ikke hjelper å skylde på "avisa" om det ikke er dementert.

Til slutt viser den at offentlige myndigheter må skjerpe inn håndteringen av saksbehandlingsreglene som Stortinget har gitt, og presisere at brudd på disse reglene også er lovbrudd og derved ulovlig.

Brudd på forvaltningsloven kan innebære en tjenesteforsømmelse som medfører straffansvar etter straffeloven § 325.