Bråslutt på norsk domstolsbehandling av tvangsvedtak?

Illustrasjonsbilde Istock

Bråslutt på norsk domstolsbehandling av tvangsvedtak?

Både tingretten og lagmannsretten har oversett et viktig poeng; nemlig at Fylkesnemnda i akuttsaker ikke er et "tribunal" i EMK sammenheng.

Olav Sylte

Forfatter: Olav Sylte
Publisert: 8. februar 2019

I går avsa Borgarting lagmannsrett en kjennelse, som kan innebære at det blir slutt på ordningen om at akuttsaker kan kreves domstolsbehandlet av privat part (LB-2019-012629). Foreldrene i saken ble nektet domstolsbehandling av akuttsak etter barnevernloven § 4-6, med den begrunnelse at nemnda uansett skulle ta stilling til omsorgssaken ca. 5 uker etter rettens berammede hovedforhandling av akuttsaken. På det grunnlag stanset tingretten behandlingen av saken og mente det var best for barnet.

Tingrettens stansing ble av privat part brakt videre til lagmannsretten, som uttalte:

Lagmannsretten kan ikke se at stansing i dette tilfellet griper inn i partenes rett til domstolsprøving etter Grunnloven § 95 eller menneskerettighetene. Det er alminnelig antatt at fylkesnemnda oppfyller kravene til domstol etter EMK artikkel 6, se for eksempel NOU 2017:8 punkt 3.2.1.

Domstolen har ved denne kjennelsen lagt til grunn en regel som antas bryte med Grunnloven § 95, som sier at:

"Alle har rett til å få saka si avgjord av ein uavhengig og upartisk domstol innan rimeleg tid. Rettargangen skal vere rettvis og offentleg."

Lagmannsretten (og tingretten) har feilaktig lagt til grunn at Fylkesnemnda anses som et "tribunal" iht menneskerettighetskonvensjonen, også for akuttsaker. For det første forutsetter "tribunal" for nemnda, en mulighet for overprøving ved domstol («access to court»). Når denne muligheten borttas, svikter naturlig nok denne forutsetningen. 

Dernest forutsettes det at fylkesnemnda i akuttsaken gir partene mulighet til å føre bevis og således ha en fair trial, jf. EMK art. 6. Som kjent behandler nemnda slike saker skriftlig og summarisk, og med begrenset oppmøte på 3 timer og uten mulighet for bevisførsel.

Det foreligger således to selvstendige grunnlag for å anføre at lagmannsretten har brutt regelen i Grunnloven § 95 og anvendt en regel i strid med EMK art. 6.

Prinsippet om at tvangsvedtak skal ha «access to court» så lenge en har rettslig interesse av dette, gjelder uten unntak, jf. bl.a. Barnevern, fylkesnemnder og rettssikkerhet (2002) . 

Borgarting lagmannsretts avgjørelse kan sammenlignes med at en siktet som blir varetektsfengslet av tingretten, ikke får behandlet anke til lagmannsretten med den begrunnelse at hovedforhandling uansett kommer opp 5 uker etter at lagmannsretten har tatt stilling til fengslingsspørsmålet. Et slikt resonnement er klart uholdbart.

Vi håper privat part straks bringer avgjørelsen videre til Høyesteretts ankeutvalg, med anførsel brudd på Grunnloven § 95.





Del denne siden: