Umulig å få dom på EMK-brudd
Private parter kan i realiteten ikke få prøvd spørsmålet om krenkelse av EMK i norsk rett, har Høyesterett uttalt i en fersk avgjørelse. Regjeringen må derfor straks foreslå å endre loven, for å sikre tilliten til det norske rettssystem.
Forfatter: Olav Sylte
Publisert:
5. januar 2018
Det er bare «statene som er pliktsubjekter etter EMK", skrev Høyesterett i en dom i 2011 som gjaldt helsevesen. Frasen ble nå gjentatt igjen, denne gang i en barnevernsak. Det samme skal i følge Høyesterett gjelde også denne sakstypen (HR-2017-2457-U).
Ved den ferske avgjørelsen har myndighetene i realiteten umuliggjort, at private parter kan få prøvd om det foreligger krenkelse av EMK i barnevernsak. Hvor korrekt og fornuftig en slik ordning er, enn si langvarig, gjenstår imidlertid å se.
Samtidig med avgjørelsen ble ei bestemor dømt til å betale det lokale barnevernkontor 2.000 kroner i saksomkostninger for Høyesterett. Hun hadde blitt fratatt barnebarnet som hadde bodd hos henne nesten hele dets liv, uten at hun fikk delta i barnevernsaken fordi hun ikke var biologisk mor eller far. Hun mente at dette var en krenkelse av EMK, men Høyesterett mener altså at hun må anlegge søksmål mot den norske Stat v/Regjeringsadvokaten for flere hundre tusen kroner for å få fastslått dette.
Feil ordbruk av Høyesterett
Det korrekte er naturligvis det motsatte av det Høyesterett i sin ordlyd har uttalt, nemlig at alle offentlige organ er pliktsubjekter etter EMK (Den Europeiske menneskerettighetskonvensjon), og plikter å følge reglene i konvensjonen. Det er irrelevant om instansene er kommunale eller statlige, om de er overordnet eller underordnet eller hvilken organisering norske sentrale myndigheter velger. Dette fremgår egentlig av konvensjonens artikkel 1, hvor det fremgår at alle staten skal "sikre enhver" i riket "de rettigheter og friheter som er fastlagt i del I i denne konvensjon". I tillegg har Stortinget bestemt at det skal være slik i menneskerettighetsloven § 2.
Reelt umulig å få dom for brudd på EMK
Høyesterett uttalte i den tidligere dommen fra 2011 og som gjaldt helsevesen (Rt-2011-1666) at:
Etter mitt syn er disse innvendingene ikke tilstrekkelig tungtveiende. Jeg legger da for det første vekt på det som er begrunnelsen for regelen om at staten må gjøres til saksøkt ved fastsettelsessøksmål om konvensjonsstrid; at det bare «er statene som er pliktsubjekter etter EMK», jf. Rt-2009-1350 avsnitt 24 og Rt-2010-291 avsnitt 38. Et helseforetak er ikke pliktsubjekt etter EMK, og ut fra hensynet bak regelen er det ingen grunn til å gjøre unntak for deres del. Også rettstekniske hensyn kan tale for at helseforetakene ikke stilles i noen særstilling sammenlignet med andre saksøkte ved denne typen søksmål.
Denne gangen gjaldt det overprøving av en barnevernsak etter vedtak truffet av den statlige Fylkesnemnda, og hvor ordningen er at det alltid er det lokale barnevern som er part, selv om vedtak blir truffet av statlig organ. Til tross for dette, mener nå altså Høyesterett at heller dette ikke har noen betydning og drøftet det derfor ikke en gang. Høyesteretts ankeutvalg uttalte bare at:
Utvalget bemerker at fastsettelsesdom for konvensjonsbrudd forutsetter at staten er saksøkt i saken, jf. Rt-2011 -1666 avsnitt 33 flg. Det var derfor riktig av lagmannsretten å avvise (x`) subsidiære påstand om at tingrettens kjennelse (om å ikke gi partsrettigheter red. anm) innebar brudd på EMK artikkel 8 og 13. På denne bakgrunn finner utvalget det enstemmig klart at anken ikke kan føre frem.
Bare millionærer har prøvingsrett
Konsekvensen av den ferske avgjørelsen, er at private parter i realiteten aldri kan få dom på krenkelse i barnevernsak, uten å anlegge selvstendig sak mot staten v/Regjeringsadvokaten. Det er ikke fri rettshjelp i slike saker, og kostnadene blir fort flere hundre tusen kroner. Da blir det bare de med milloninntekter som mister barn, som får reell mulighet til å nå den rettighet som er bestemt i artikkel 13. Jeg tror ikke det finnes mange av dem.
Jeg tør påstå at Høyesteretts lovtolkning derfor kan innebærer en krenkelse av EMK artikkel 13. Bestemmelsen oppstiller nemlig ikke noe slikt krav som Høyesterett nå gjør, og som gjør det svært vanskelig og tidkrevende for private å få fastslått om det foreligger krenkelse av EMK i barnevernsak.
Saken det denne gang gjaldt, ankes nå videre til EMD herfra, men en vil ikke få prøvd spørsmålet om Høyesteretts lovforståelse er korrekt. Dette fordi det er "hovedkrenkelsen" i dette tilfellet menneskerettighetsdomstolen kan prøve, dvs. om bestemora skulle blitt gitt partsrettigheter, og denne prøvingen som skjer etter artikkel 8, antas å ville konsumere regelen i artikkel 13. Slik vil det stort sett alltid være i barnevernsak og det er lite sannsynlig at menneskerettighetsdomstolen noen gang vil få spørsmålet på sitt bord.
Regjeringen må foreslå lovendring straks
Det er i realiteten bare en måte å sikre private parter de rettigheter som er fastslått i EMK artikkel 13, og tilliten til det norske rettssystem for så vidt gjelder norsk barnevern. Det er å gjøre en tydelig lovendring, og tillate at en kan få fastsettelsedom i spørsmålet om det foreligger krenkelse av EMK, i den ordinære saksgang hvor barnevernet allerede etter loven er gjort til motpart. Det koster heller ikke noe mer, enn kostnadene som allerede er med eksisterende saksgang.
Alternativet er å gjøre staten til motpart i retten ved overprøvingssaker, ettersom det er Fylkesnemnda og ikke det kommunale barnevern, som har truffet avgjørelsen som er gjenstand for overprøving.
Regjeringen bør straks nedsette et utvalg og utrede spørsmålet.
