Plikter å høre barna
Ny avgjørelse om barns rett til å bli hørt. Tingretten fikk seg forelagt skriv fra en av partene om hva barna angivelig ønsket, men hørte dem ikke selv. Lagmannsretten anså dette som en saksbehandlingsfeil, og opphevet tingrettens avgjørelse.
Publisert: 13. august 2017
En tingrett unnlot å høre barna på hhv. 12 og 14 år i spørsmålet om hvor de ville bo, til tross for at en av partene la frem skriv som skulle vise hva de selv mente om det. Noe slikt godtok ikke tre dommere i Borgarting lagmannsrett, som torsdag opphevet tingrettens midlertidige avgjørelse om bosted (17-123259ASK-BORG/04).
Tingretten kom til en avgjørelse som var motsatt av de ønsker som ble formulert som barnas ønsker og meninger i skrivet som ble fremlagt. Begrunnelsen til lagmannsretten, tyder imidlertid på at lagmannsretten heller ikke ville godtatt motsatt resultat, uten at barna ble hørt av retten selv. Således er avgjørelsen svært juridisk interessant.
Den nye avgjørelsen fra lagmannsretten inneholder etter min mening korrekt juss, som mange aktører som jobber med barnesaker bør studere nærmere. Den er for øvrig i samsvar med det jeg har anført i en annen barnesak, hvor en sakkyndig psykolog mente at barnet ikke burde høres fordi det ville være "belastende". Denne saken ligger til behandling i Høyesterett (barnevern). Les mer om den her.
Jeg bruker aldri når jeg skriver å gjengi særlig mye av det som skrives i domsavgjørelser. Her velger jeg imidlertid å gjøre et unntak. Det som fremgår av dommen er riktig god og lærerik juss. Det lyder slik:
"Lagmannsretten har kome til at tingrettens orskurd må bli oppheva på grunn av feil ved saksbehandlinga. Ut frå korleis tingretten vurderte dei skriftlege bevisa om kva borna ynskte, hadde tingretten plikt til å sørgja for at synspunkta til borna blei kartlagt nærare. Lagmannsretten meiner at det er nærliggjande at feilen kan ha hatt innverknad på tingrettens avgjerd, jf. tvistelova § 29-21 første ledd.
Etter Grunnlova § 104 første ledd andre punktum har born rett til å bli høyrde i spørsmål som gjeld dei sjølve, og det skal leggjast vekt på meininga deira i samsvar med alderen og utviklingssteget. Reguleringa i Grunnlova har både ei prosessuell og materiell side. Den prosessuelle sida inneber at dersom retten treffer avgjerd utan å få kartlagt meininga til barnet på forsvarleg vis, vil dette utgjera ein feil ved saksbehandlinga. At det er eit prosessuelt krav at barnet skal høyrast, har også kome til uttrykk i barnelova. Etter barnelova § 31 andre ledd første punktum skal eit barn som har fylt sju år alltid få høve til "å seie meininga si" før det blir tatt avgjerd om personlege tilhøve for barnet, blant anna om kvar barnet skal bu fast. Dette gjeld også ved førebels avgjerd om kor barnet skal bu, jf. Rt-2005-1693.
Etter menneskerettslova § 2 nr. 4 gjeld FNs konvensjon om barns rettar av 20. november 1989 som norsk lov. Denne FN-konvensjonen artikkel 12 har slik ordlyd:
1. Partene skal garantere et barn som er i stand til å danne seg egne synspunkter, retten til fritt å gi uttrykk for disse synspunkter i alle forhold som vedrører barnet, og tillegge barnets synspunkter behørig vekt i samsvar med dets alder og modenhet.
2. For dette formål skal barnet særlig gis anledning til å bli hørt i enhver rettslig og administrativ saksbehandling som angår barnet, enten direkte eller gjennom en representant eller et egnet organ, på en måte som er i samsvar med saksbehandlingsreglene i nasjonal rett.
Som det går fram av sitatet, omtalar artikkel 12 nr. 2 også på kva måte barnet skal høyrast. Det er ikkje noko vilkår at barnet skal forklara seg direkte for det organet som treffer avgjerda. Dette er heller ikkje noko vilkår etter barnelova. I barnelova § 61, som regulerer avgjerder under saksførebuinga, heiter det i nr. 4 at dommaren kan gjennomføra samtalar med barnet, men at retten også kan "oppnemne ein sakkunnig eller annan eigna person til å hjelpe seg, eller la ein sakkunnig ha samtale med barnet aleine". Dersom barnets synspunkt allereie går fram av saksdokumenta på ein måte som ikkje gjev grunn til tvil om kva som er barnets reelle meining, meiner lagmannsretten at det - særleg ved førebelse avgjerder - normalt ikkje er påkravd at retten tar initiativ til nokon ny samtale med barnet i det heile.
Framgangsmåten ved innhenting av synspunkt frå barnet er omtalt av Kirsten Sandberg i Høstmælingen m.fl.: Barnekonvensjonen (3. utgåve) side 110-113. Det heiter på side 111:
Det kan spørres om foreldrene kan ses som barnets representant i en rettssak om fast bosted eller samvær, altså om det er tilstrekkelig at de formidler barnets syn, forutsatt at de er enige om hva barnet mener.[…] I saker om barnets bosted og samvær etter et samlivsbrudd er foreldrene selv så involvert at de kan ha vanskelig for å skille mellom sine egne og barnet synspunkter. Selv om de ikke har motstridende syn, kan det altså være en interessekonflikt i den forstand at foreldrene ikke vil klare å oppfatte hva barnet ønsker og formidle barnets syn på en nøytral måte. Følgelig er det grunn til å mene at retten uansett bør sørge for å høre barnet selv.
Lagmannsretten sluttar seg til det som kjem til uttrykk i sitatet ovanfor - at retten bør vera varsam med å byggja kartlegginga av barnets synspunkt aleine på materiale som blir lagt fram av partane dersom det er tale om skriftleg materiale som er utforma utan medverknad frå ein nøytral tredje person, som til dømes ein kontaktperson eller ein tilsett i barnevernet. Det er risiko for at skriftlege fråsegner som har blitt til under medverknad frå ein part, er farga av parten sitt eige syn. Dersom retten meiner at bevisverdien av ei fråsegn er redusert av slike grunnar, tilseier det at retten sjølv tar initiativ til å få kartlagt synspunkta til barnet.
Den parten som vant frem i lagmannsretten ble bistått av Åse Britt Olafsen. Hennes klient ble også tilkjent over sakens omkostninger med ankebehandlingen.
