Bilde: Illustrasjonsbilde Istock
Kritiske ytringer gjør en ikke inhabil
Høyesterett mener at det er viktig at fagfolk ytrer seg kritisk i det offentlige rom. En blir ikke inhabil av det. Det går imidlertid en grense for alt.
Publisert: 15. mars 2017
Høyesterett har nå bestemt at det er viktig at fagfolk ytrer seg kritisk i det offentlige rom, og at slike ytringer ikke gjør dem inhabile til å opptre som meddommere i saker som verserer i rettsvesenet. For fagfolk som arbeider med menneskerettigheter og barnevernssaker spesielt, er dette en gledelig og rettstillits-skapende avgjørelse fra landets øverste domstol.
Høyesteretts avgjørelse var enstemmig og ble avsagt den 10.3.17 (HR-2017-525-U),
Nærmere om saken
Saken dreide seg om en psykolog som i fjor sommer skrev en artikkel i Aftenposten, og som ved den kritiserte norsk barnevern for sin arbeidsform. Artikkelen bar overskriften «Hatet mot (det norske) barnevernet», og innebar kritikk av norsk barnevern.
Da vedkommende psykolog for kort tid siden ble oppnevnt av Borgarting lagmannsrett som fagkyndig meddommer i en barnevernssak, protesterte barnevernkontoret som hadde den aktuelle saken. Det ble anført at psykologen var inhabil til å gjøre tjeneste som meddommer nå, som følge av ytringene han tidligere hadde fremsatt offentlig.
Barnevernet pekte i tillegg til den nevnte artikkelen, på at psykologen også i en sak mot et annet barnevernkontor (for Sør-Gubrandsdal tingrett), skulle ha fremsatt kritikk mot det barnevernkontorets arbeidsmåte. De private parter var sterkt uenig med barnevernet i synspunktet.
Lagmannsretten var heller ikke enig i barnevernets synspunkt, og Høyesterett uttaler nå i den ferske avgjørelsen:
Det foreligger ikke rettspraksis som gir direkte veiledning for saken her. Avgjørelsen i Rt. 2008 side 602, sammenholdt med Rt. 2003 side 1094, gir imidlertid støtte for at habilitetsreglene ikke bør stenge for generelle faglige uttalelser.
Psykologens avisinnlegg må ses som faglig kritikk av et myndighetsorgans holdninger og praksis på et felt hvor han har lang erfaring. Slike synspunkter er det viktig at kommer frem, og gir i alminnelighet ikke omverden rimelig og saklig grunn til å tvile på forfatterens upartiskhet som dommer i fremtidige saker. Det må som utgangspunkt gjelde også om forfatterens form er skarp, eller har en form det kan reises innvendinger mot.
Utvalget er på denne bakgrunn enig med lagmannsretten i at psykologens avisartikkel ikke i seg selv gir grunnlag for å kjenne ham inhabil som meddommer i saker som kommer opp etter at artikkelen ble publisert.
Spørsmålet er så om premissene i saken for Sør-Gudbrandsdal tingrett ? sett i sammenheng med avisartikkelen ? kan få avgjørende betydning for habilitetsvurderingen i saken her.
Etter utvalgets oppfatning er det ikke tvilsomt at domspremissene i tingretten knyttet seg til den aktuelle saken og de barnevernsansatte som handlet i den. Det vises blant annet til at bemerkningene i avsnittene umiddelbart før og etter det siterte gjaldt konkrete forhold knyttet til barnevernets opptreden i den aktuelle saken. Det skal etter utvalgets syn mye til for at en dommers utforming av domspremisser klart knyttet til saken som er til pådømmelse skal gjøre ham inhabil til å dømme i lignende fremtidige saker.
Selv om domspremissene fikk en lite heldig form, og noen formuleringer kan minne om avisartikkelens, kan de etter utvalgets syn ikke lede til inhabilitet i andre saker. Utvalget bemerker i denne sammenheng at det synes som om premissene her ble skrevet av meddommerne selv.
Psykologen har etter det opplyste deltatt i avgjørelsen av et stort antall barnevernssaker, med ulikt resultat. Etter utvalgets oppfatning er det ikke grunn til å tvile på at psykologen vil møte den foreliggende saken med friske øyne og her utøve sin dommergjerning på en samvittighetsfull og upartisk måte. Heller ikke omverden har etter utvalgets oppfatning rimelig og saklig grunn til å tvile på dette.
Høyesterett har nå egentlig gitt mikrofonen til alle fagfolk som jobber med barnevernssaker, og sagt det er "viktig" at de bruker den fremover. Det synes imidlertid å være forutsatt at det går en grense for alt.
De private parter ble bistått av meg selv, Olav Sylte, og advokat Ole-Håkon Ellingsen.
