Inhabilitet i barnevernsaker

Inhabilitet foreligger når den som skal behandle en sak ikke vil kunne opptre rettferdig og nøytralt.

Advokat Olav Sylte - olav@advokatsylte.no
mailto:olav@advokatsylte.no
Artikkel: Inhabil
"Saksbehandlere og dommere i barnevernsaker som markerer seg negativt mot den private part under saksbehandlingen, vil kunne bli ansett som "kjøpt og betalt"


Inhabilitet er et tvetydig begrep. I rettslig sammenheng betyr det at vedkommende saksbehandler, dommer, nemndsleder, sakkyndig eller annen aktør som opptrer på vegne av det offentlige, ikke kan gjøre tjeneste i en konkret sak. I andre sammenhenger betyr det at det foreligger særlige omstendigheter som gjør at en part på saklig grunnlag ikke har tillit til vedkommende som offentlig behandler av saken.

Spørsmålet om inhabilitet gjelder i hele samfunnet og innen de fleste områder av dette, men problemstillingen er særlig fremtredende i barnevernsaker. Dette skyldes først og fremst at det her kan dreie seg om svært alvorlige inngrep fra det offentliges side.

For advokater som arbeider med barnevernsaker er det særlig to former for inhabilitet som er særlig fremtredende i det daglige arbeid. Begge deler godtas vanligvis av rettssystemet, slik at det ikke blir ansett som "rettslig" inhabilitet. 

Den ene formen er dommere og nemndsledere som gir uttrykk for sine negative oppfatninger om foreldrene og deres sak allerede under sakens behandling. Slikt skal ikke forekomme, men gjør det beklageligvis for ofte. Dommere skal opptre under saken med "bind for øynene" og lytte til alt det som blir sagt uavhengig av ulike påvirkninger som måtte komme underveis. Det er dette som er ett av kjernesymbolene for domstolen, og fru Justitia har bind for øynene for nettopp å illustrere dette.

Slike dommere og nemndsledere gir for eksempel i åpen rett med foreldrene tilstede, mer eller mindre direkte til uttrykk at de har en håpløs sak og at retten eller nemnda ikke trenger å bruke mye tid på den. Vitner som foreldrene ønsker å føre og som de mener vil kaste et helt annet lys over saken, blir glatt avskjært og når de selv skal forklare seg, blir de stadig avbrutt og gitt beskjed om å "holde seg til saken" og lignende. Advokaten deres blir ofte ansett for å ha som eneste agenda å få penger ut av statskassen i form av salær. Det er den største synd en advokat kan gjøre, for statskassen skal visstnok forbeholdes offentlig ansatte.

Det jeg her beskriver er heldigvis sjelden forekommende, og det har vært en stor utvikling i de fleste domstoler og nemnder her i landet de 15 siste årene. Men fortsatt eksisterer det dommere og nemndsledere som tilsynelatende skulle ønske at de slapp å "jobbe for trygda" de månedlig mottar fra den norske stat. Illustrerende for dette er en barnevernsak som ble behandlet for en tingrett denne uka. Da saken ble behandlet for nemnda, opptrådte nemndslederen så arrogant og usaklig overfor den private part og dennes vitner, at jeg i åpen rett måtte varsle at det ville bli inngitt klage på vedkommende. Dette har så vidt jeg kan erindre ikke skjedd noen gang tidligere, og fremgangsmåten til vedkommende skal i følge kollegaer ikke være særlig bedre overfor andre.

Nemndslederen presterte å igangsette omfattende eksaminasjon av vitnet om hvorfor det var innkalt, om det forstod hva saken gjaldt og annet som fremstod som ren sjikane. Vitnet ble helt fra seg og knust, og jeg måtte i ettertid beklage nemndslederens oppførsel overfor vedkommende. Endatil kommunens prosessfullmektig og barnevernets partsrepresentant reagerte på nemndslederens fremgangsmåte.

Da den samme saken ble behandlet denne uka med nye dommere, ble det tilsvarende motsatt behandling; kanskje en av de beste behandlingene som noen gang er gitt i en slik vanskelig sak. Foreldrene ble møtt med respekt og fikk forklare seg, og vitnene som ble ført ble lyttet til og følte de fikk bidra med det de kunne for familien gjennom sitt vitnemål. De venter nå spent på resultatet, men mistenker ikke denne gang at dommeren i saken er inhabil til å treffe en avgjørelse. De føler seg trygg på at avgjørelsen vil bli truffet ut fra bevisene som ble ført, uavhengig av hvilket resultat dommeren skulle komme til. 

Den andre formen for inhabilitet som vi advokater møter, er saksbehandlere som har fått "tunnellsyn" og bruker alle midler til å holde fast på en tidligere vurdering som er gjort - endatil om denne er uriktig. Slike saksbehandlere kan typisk begå ulovligheter som å nekte å etterfølge lovlige fattede vedtak og ignorere instrukser gitt av fylkesmannen (rette seg etter kritikk). Ved slik fremangsmåte blir det åpenbart lett personlig konflikt mellom foreldrene og saksbehandler, og usakligheter begge veier. Det foreligger i slike tilfeller (særlig der saksbehandler vitterlig bryter loven) forhold som gjør at foreldrene ikke kan ha tillit til at vedkommende i det videre vil opptre partisk. Lovens vilkår for inhabilitet er at det foreligger særlige omstendigheter (og det vil jo lovbrudd mot foreldrene være) og at disse  er egnet til å "svekke tilliten til" saksbehandlers "partiskhet". Det er vanskelig å forstå at lovens vilkår for inhabilitet ikke er oppfylt i slike tilfeller.

I tilfeller som det beskrevne så blir det imidlertid en omfattende jobb for en advokat å få skiftet ut saksbehandler. Det må inngis klage til fylkesmannen, men fylkesmannen kan ikke gjøre annet enn å gi kritikk. Fylkesmannen kan ikke gå inn i en konkret sak og bytte ut saksbehandler, det er det bare barnevernleder som kan gjøre. Dersom barnevernleder ikke godtar det (det gjør vanligvis ikke barnevernleder), så må klagen bringes videre til rådmannens stab som administrativ klage. Dersom heller ikke rådmannen støtter utskifting, må kanskje kravet til slutt sendes til retten med anmodning om hurtig behandling. Det er lite praktisk, for barnevernsaken vil jo ofte være ferdig i rettssystemet før inhabilitetsklagen blir endelig behandlet.

Det har de siste årene vært ensidig stort fokus på barna i barnevernsaker, og det er ikke bra. Det er ensidigheten som ikke er bra. Dersom barna skal bo hjemme, må det også gis fokus på foreldrene som tross alt skal følge opp barna i det daglige. Det er heller ikke bra i de tilfellene hvor det ikke er grunnlag for omsorgsovertakelse, og barneverntjenesten til tross for dette iverksetter slik og behandler den på ensidig og inhabilt grunnlag. 

De fleste tvangsplasseringer av barn ved omsorgsovertakelse faller beklageligvis i den sistnevnte kategori, sett fra foreldrenes ståsted. Dette er noe vårt system bør ta innover seg, og forsøke å gjøre noe med. Selv om en person er offentlig ansatt, så må vedkommende få nødvendig skolering i å opptre med respekt, saklighet og rettferdighet dersom vedkommende ikke har har dette med seg fra egen oppvekst.