Tvang er ikke samarbeid!

Når jeg sier dette, taler jeg for meg selv som tidligere barnevernsbarn.

Tvang er motsatt av samarbeid, og kan være tegn på både manglende kunnskap og dårlig lederskap. Gode resultat oppnås bare gjennom samarbeid, og ikke ved bruk av trusler og tvang. Når jeg sier dette, taler jeg for meg selv som tidligere barnevernsbarn.

Banevernet er generelt kjent for å trumfe gjennom og legge føringer for andres liv. De opptrer ofte som om at de kjenner godt til livene til dem som de skal hjelpe, og langt bedre enn brukerne kjenner det selv. 

Advokatene ved kontoret her, snakker tidvis latin. Bonus pater familias sier de, og det er latin for at noen (myndighetene) vet best - og kan gjøre og bestemme slik de mener er best for alle.

Det er nok riktig at noen mennesker ikke er i stand til å se det beste for seg selv, men da må vel fagpersonene jobbe mer og bedre for å få endret nettopp det. 

Slikt arbeid innebærer å få folk til å lære seg selv - og til å forstå - og det tar betydelig med tid. Det  er også svært ressurskrevende på kort sikt - men garantert mer lønnsomt i det lange liv. 

Hvorfor lære noen til å tvinge frem ønskede mål? Du trenger ikke ha gått på universitetet for å forstå at slikt bare må gå galt.

Manglende evne, vilje og ressurser i norsk barnevern, gjør at barnevernetaten alt for sjelden får styrt de av oss som er programmert til å bestemme mest mulig selv. Derfor velges nok for ofte lettvinte og kortsiktige løsninger som tvang. 

De siste dagene har tvangsbruken mot en voksen kvinne som i årevis har blitt lagt i reimer engasjert meg.  Det offentlige har gitt henne et fullstendig båndlagt liv i ordets rette forstand, og hun sier selv at hun nå bare vil dø. 

Dette her er fryktelig trist, ikke minst fordi fagfolkene selv nå innser at de har håndtert kvinna feil.

Hvordan kan du ha fremtidsutsikter til et vanlig liv når du ikke får mulighet til å leve et slikt spør jeg. 

Før kvinna kom i kontakt med psykiatrien, studerte hun journalistikk og hun hadde mange tanker om fremtiden for seg selv.

Tvang mot barn og unge er blitt storindustri. 

Jeg ble selv plassert i beredskapshjem da jeg var ett år, og kom senere i fosterhjem. Fosterhjemmet var godt, og jeg følte at jeg etter hvert fikk god tilknytning til dem. Jeg skar imidlertid etter hvert ut, og ble en slik med "adferdsproblem". Samtidig nektet jeg å flytte på institusjon. 

Heldigvis slapp jeg institusjonstvang, og fikk istedet flytte på hybel med oppfølgning av barneverntiltak som "samarbeidet" med meg. Da var jeg bare 15 år.

Det var nok en stor sjanse å ta den gang tenker jeg i dag. Tenk at barnevernets saksbehandlere som hadde ansvaret for meg, ville samarbeide med meg.

"Min sak" er nok et godt eksempel på hvordan barnevernet skal spille på brukeren og samarbeide med den - får å nå frem til ønsket mål.

Jeg presset grensene den gang, og jeg var nok en av de vanskeligste ungdommene saksbehandlerne noen gang hadde hatt ansvaret for. Til tross for det, holdt dem ut og valgte rett.

Jeg fikk oppfølgning og støtte uansett hva galt jeg fant på, og falt som 18-åring ned på en kurs som endret livet mitt. Jeg fullførte studier og har nå en svært interessant jobb hvor jeg har vært i snart 10 år.

Tenk om fagfolkene hadde gitt denne kvinna vi har hørt om de siste dagene, tilsvarende frihet som jeg  fikk, og om også hun falt ned på riktig kurs etter hvert. 

Er det noen gang for sent å tenke slik spør jeg, og til de som mener det vil jeg si at de har gitt opp. Ordet "samarbeid" bør få tilbake sin opprinnelige betydning, og det vil si at en må spille på samme lag om en vil oppnå felles mål.