Utrygg i eget land!

Stadig flere rømmer fra det lokale barnevernkontor, etter å ha opplevd det de mener er overtramp.

Den som ikke tror at norsk barnevern også består av alvorlige overgrep fra myndighetene, må tro om igjen. 

Et godt eksempel er omtalt i Aftenposten i dag (et lignende eksempel ser du her), og det bør sees i sammenheng med Barneombudets uttalelser i forgårs. Ombudet vil overraskende nok ha mer av det, ihvertfall slik jeg tolker henne. Et annet helt nytt eksempel på overtramp, skal jeg beskrive nedenfor.

Vi som arbeider med slike saker har plikt til å si ifra. Det ligger i eden vi avgir ved endt studie; fremme rett og å forhindre urett. Andre skjuler seg jo bare bak sin taushetsplikt og da kommer lite frem. Ett av flere eksempler fra min egen arbeidsdag de siste ukene er slik:

Tingretten bestemte for flere måneder siden at barna som hadde vært 1 år i fosterhjem med beskyldninger om alvorlige overgrep, skulle tilbakeføres til foreldrene. Noe så enkelt, endte opp med at hele familien på 5 nylig måtte flykte fra kommunen og sitt hjem, av frykt for hva som ellers kunne skje. 

Foreldrene var samarbeidsvillige, og valgte å lage en tilbakeføringsplan i samarbeid med barnevernet - men angrer bittert på det i dag. De skulle bare tatt barna hjem med en gang.

Verken barnevernet eller fosterhjemmet som fikk ca. 300.000 i årsinntekt ved å ha barna, syntes tingrettens beslutning var god - til tross for at både to sakkyndige, familievernkontor og andre offentlige og private faginstanser støttet tilbakeføringen. 

Både barnevernet og fosterhjemmet motarbeidet effektivt tilbakeføringen, ved å skremme barna opp mot foreldrene. Endatil familievernkontoret var tydelig på at det var slik. De hele ble et vanskelig dilemma for foreldrene, som så lojalitetskonflikten barnevernet og fosterhjemmet påførte barna.

Som følge av dette ble psykolog engasjert i samråd med familievernkontoret, til å overvære samvær for kort tid siden. Da fosterfar så vedkommende i forbindelse med samvær, ba han om å få snakke med en av miljøarbeiderne. Vedkommende fortalte senere at han hadde uttalt at barna ikke ville på samvær og treffe foreldrene. 

Da psykologen hørte dette, snakket han med barna selv. De fortalte da det samme, og i følge psykologen endatil med "voksne ord og fraser"; slik:

"Mamma og pappa kan ikke sette tydelige grenser for oss, de kan ikke hjelpe oss med lekser, de har ikke omsorgsevne og vi skammer oss over dem".

Psykologen sendte naturlig nok straks bekymringsmelding til barnevernet, og uttrykte bekymring for barnas situasjon - i forhold til fosterhjemmet der barna fortsatt hadde tilhold.

Psykologen mente det var bekymringsfullt at barna uttalte slik nå som de skulle hjem, og at uttalelsene vitnet om manglende evne fra fosterforeldrene til å trygge barna overfor foreldrene i tilbakeføringsprosessen. 

For ordens skyld skal det nevnes igjen, at også familievernkontorets fagfolk så det slik som psykologen gjorde - altså alle bortsett fra barnevernets saksbehandlere selv. De valgte heller å se bort.

Barnevernet nektet for at fosterhjemmet hadde gjort noe galt da jeg ringte dem, til tross for at barna også uttalte at barnevernet hadde sagt at de ville fremme sak igjen og forhindre tilbakeføringen som var rettskraftig avgjort. Barneombudet skulle visstnok i følge barna også ha vært involvert, men heller ikke dette mente barnevernet var sant.

Jeg undres ofte over hvilken annen offentlig etat som kunne begått slike overtramp mot egne borgere, uten at det fikk konsekvenser for de ansvarlige som stod bak og over dem.

Idag er familien ihvertfall samlet igjen og har det veldig godt med et godt støttende nettverk rundt seg, langt borte fra det aktuelle barnevernkontor. Takk og pris for det!