Menneskerettigheter - og plikter!

Foto: NRK
BLÅBLÅ HAR BLÅNISSEREGELEN 
-ta, men gi like mye tilbake! 

• Olav Sylte
• olav@advokatsylte.no
• Publisert fredag
• 10.04.2015kl. 09.00

Det regjeringsoppnevnte Nav-ekspertutvalgets forslag som ble fremlagt i går, har en sammenheng med menneskerettighetene. Dette ved at de forutsetter en motytelse fra enkeltindividene. 

Det har nok mindre sammenheng med at arbeidsministeren ønsker ny nav-sjef i dag - selv om tidspunktet for denne kunngjøringen falt sammen i tid med utvalgets sluttrapport.

Filosofisk og historisk tankesett
Menneskerettighetene slik vi kjenner dem i dag, har sammenheng med det vi fra filosofisk ståsted kaller "samfunnskontrakten".  Samfunnskontrakten er utviklet som et alternativ til å anse statslederens makt utledet av en gud. De mest kjente filosofene som stod for den mer avanserte og moderne tankemåten var Hobbes, Locke, Rosseu og Montesquieu ca. 200 - 300 år siden. Fra helt nyere tid nevnes David Doublet.

Opplysningsfilosofene på 1700-tallet definerte samfunnsordningen tydeligere enn tidligere, som en ordning hvor innbyggerne inngikk en pakt (samfunnskontrakten), og gav statslederen(e) fullmakt til å styre på vegne av dem (demokrati). Idag kaller vi tidsepoken for opplysningtiden.

Begrensningene for styret skulle så være menneskerettighetene. Slik ble altså samfunnskontrakten koplet opp mot et annet gammelt tankesett som menneskerettighetene var, begge deler egentlig kjent helt tilbake fra romerrikets ordning fra ca. 500 år før kristus. 

Ved grunnloven vår fra 1814 ble mye av dette gjenspeilet. Blant annet ble det i tillegg implementert et maktfordelingsprinsipp etter Montesquieus tankesett, som en ekstra sikkerhet for at myndighetene ikke skulle misbruke sin makt til skade for borgerne.

Menneskerettighetsforpliktelser
Det lå i pakten mellom menneskene som skulle få disse rettighetene, at de også måtte yte. Blant annet måtte de yte det som var nødvendig for å få samfunnet til å fungere som samfunn (motsatt av anarki). I dette lå det blant at menneskene måtte godta begrensninger i frihetene de ellers kunne hatt. 

Vi ser koplingen idag ved begrensningene vi har i ytringsfriheten, friheten til å styre i eget hjem osv. På mange måter tilsvarer dette i prinsippet grunnleggende avtalerett vi kjenner fra hverdagen.

Unntaket innebærer altså at staten kan gjøre "innhugg" i menneskerettighetene på grunnlag av samfunnskontrakten, i den grad dette er "nødvendig" for å få samfunnet til å fungere - dvs. opprettholde samfunnskontraktens balanse som vi jurister sier.

Jeg kommer nærmere tilbake til ytelsesplikten senere. Først vil jeg gå nærmere inn på spørsmålet om hva som menes med begrepet "nødvendig" i forhold til samfunnskontrakten.

Hovedproblemet - nødvendighetskriteriet
Hva som er nødvendig er skjønnsmessig. Den nærmere grensedragning vil alltid være gjenstand for diskusjon. Det er også et problem at samfunnet utvikler og endrer seg, slik at det som er nødvendig på et tidspunkt og ett sted, ikke er det samme på et annet tidspunkt eller annet sted. 

Fra norsk avtalerett, kjenner vi samme prinsippet som regelen om avtalerevisjon inntatt i avtaleloven § 36. Her fremgår det at avtaler unntaksvis kan endres, blant annet dersom de blir åpenbart urimelige som følge av tiden som går.

Det ligger i dette at menneskerettighetene nødvendigvis vil måtte være 
dynamiske - dvs. endre seg over tid og noe fra sted til sted. Den viktigste motpol, vil gjerne være behovet for forutberegnelighet. Som følge av denne motpolen, skal det svært mye til om en avtale skal kunne endres som følge av nye forhold. Det tilsvarende prinsipp må antas gjelde for endringer av menneskerettighetene - selv om det her kanskje er noe lavere terskel.

Det er dette spørsmålet om hva som er "nødvendig" som i det alt vesentlige ligger til grunn for alle diskusjoner om menneskerettigheter vi kjenner i dag, og som det florerer av i aviser og på sosiale medier.

Spørsmålet om hva som er nødvendig, ligger for øvrig i grenseland mellom politikk og menneskerettsjuss og det gjør ikke saken enklere.

FRP-Sandberg hadde rett
Frp-Sandbergs påstod nylig at Den Europeiske Menneskerettighetsdomstols oppfatning av menneskerettighetene, ikke nødvendigvis var "korrekte". Her har han i prinsippet rett. 

I norge sier jurister at Høyesteretts ord er bindende (prejudikat). De aller flinkeste juristene gjør ofte unntak fra det. Disse sier noen ganger - når det er opportunt - at da må de få Høyesterett til å ombestemme seg. Vår rettsordning forutsetter at det kan skje, og da skal Høyesterett settes som "storkammer" eller plenum som vi sier her.

Sandberg beskriver ved sin påstand egentlig det Doublet (og flere med han) benevner som rettsrealisme - mens Sandbergs kritikere på dette punkt egentlig tilhører den motsatte retningen rettspositivister, som ikke aksepterer at jussen endrer seg med tiden som går. 

En rettspositivist er en som tror at det alltid finnes et evig sikkert svar på alt. I mine ører er det et skjellsord, for det vitner om en person som bare kan lese og huske - og ikke tenke fornuftig selv.

En rettsrealist derimot, er en som aksepterer at samfunnet endrer seg, og erkjenner at dette også kan få betydning for jussen. Dette ut fra det enkle og åpenbare grunnresonnement, at samfunnet ikke eksisterer for jussens del men motsatt; jussen eksisterer for samfunnet del.

Doublet (og flere med ham) beskrev dette nærmere som en diskusjon om det egentlig kunne oppstilles noe som var evig eller egentlig "rett". Dobulet kom for sin del til at det nærmeste måtte være å si, at det måtte være "den argumentasjon som hadde de beste grunner for seg" som var "riktig juss".

Menneskerettighetene endrer seg, og mer er det ikke å si om det. Det vil til enhver tid være den argumentasjon som har de beste grunner for seg som vil være avgjørende. 

Hvor politisk klokt det var av Sandberg å innta en forsvarsadvokats rolle for staten i ren Staff-stil, er en annen sak. At det var opportunt for ham å gjøre det, er utvilsomt. Han burde uansett ikke argumentert med at det var ugreit at en internasjonal domstol "vingeklippet lokale folkevalgte myndigheter". Med slik arrogang argumentasjon, måtte han innse at det ville bli bråk. 

 
Nærmere om ytelsesplikten

Filosofene på 1700 tallet som grunnla det vi i dag anser som en selvfølge, med demokrati og menneskerettigheter, forutsatte som nevnt at alle på rettferdig måte måtte yte like mye tilbake. 

På 1700 tallet eksisterte verken olje, børs eller nav-kontor, og derfor ble det ingen diskusjon om dette med ytelsesplikt da. Det sier seg selv at forskjellen mellom fattig og rik derved ble stor, for alle har forskjellige evner og kapasitet - både fysisk, mentalt og helsemessig.

Sosialdemokratiet med differiensierte skatteordninger, velferdstilbud for alle m.v., som utviklet seg sterkt i Norge i etterkrigstiden, bøtet en del på dette - ihvertfall for oss nordmenns del. Utvalgets rapport foreslår derimot motsatt kurs.

Det hører egentlig med som fortsettelse til dette, at det antakeligvis er selvskading å ønske navytelser for utjevning av sosiale lag - og samtidig be den blåblå regjeringen om hjelp. Blått betyr at blånisseregelen om å ta og å gi like mye tilbake gjelder. Her spiller det som hovedregel ingen rolle hvilke forutsetninger den enkelte har. 
 

NAV-ekspertutvalgets rapport 

NAV-ekspertutvalget foreslår omveltninger som skal gjøre at alle skal presses maksimalt, for å opprettholde de pliktene filosofene på 1700-tallet anså som selvfølgelige.

På mange måter ligger det i forslaget, at Norge derfor skal ta et steg tilbake i tid for så vidt gjelder "likestilling" mellom fattig og rik. 
 

Hvor grensa for press skal gå i kampen om å komme i arbeid som egentlig ikke finnes, skal det nå bli opp til politikerene å bestemme. Et visst antall vil uansett måtte komme ganske skjevt ut. Det var på dette mer politiske grunnlaget jeg var kritisk da jeg skrev om forslaget i går. Jeg er imidlertid ingen politiker.