"Smutthull" i ettårsregelen!

Ingen regel uten unntak.

Alle barnevernvedtak kan kreves behandlet ved "full rettssak" for domstolen, dersom det allerede er besluttet omsorgsovertakelse eller institusjonsplassering. Dette gjelder uavhengig av om den såkalte 1-års fristen for å prøve "saken" på ny er utløpt.

Med "full rettssak" menes full hovedforhandling med meddommere (ett fagkyndig og ett leg medlem, i tillegg til dommeren). Dette er den mest grundige behandlingen våre domstoler har.

Foreldre som for eksempel har fått avslått krav om ny behandling av omsorgsspørsmålet eller samværsspørsmålet, under henvisning til 1-års fristen, eller har protestert mot flytting av barnet til nytt fosterhjem, kan således kreve full hovedforhandling for tingretten - selv om fylkesnemnda nekter å behandle spørsmålet.

Det er det prosessuelle spørsmålet om nemnda plikter å behandle saken, som kan kreves domstolsbehandlet på denne måten - men egentlig er dette samtidig et "smutthull" mot 1-års regelen. Dette fordi en slik behandling kan "fremtvinge" en ny behandling for nemnda etter Barnekonvensjonen art. 3, selv om 1-års fristen ikke er utløpt.

I en sak vi nylig hadde til behandling ble dette tema, og saken dreide seg om flytting av et barn hvor omsorgen var tatt etter bvl. § 4-12. Barnet hadde tidligere blitt plassert i institusjon og barnevernet ville flytte det til et fosterhjem. Dette godtok verken foreldrene eller barnet.

Da de påklaget dette, avviste nemnda å behandle klagen med den begrunnelse at nemnda ikke kunne ta stilling til plasseringsalternativ. Det ble vist til kompetansebestemmelsene i Forvaltningsloven § 34. I følge nemnda, var det Fylkesmannens som hadde kompetanse til å behandle denne typer klager.

Avvisningsvedtaket ble så brakt videre av de private parter til retten, med krav om behandling av klagen. Barnevernet ba da om at retten avgjorde dette uten rettssak (bare på skriftlig og forenklet grunnlag). Dette var retten ikke enig i, og uttalte:

Etter bestemmelsene i barnekonvensjonen artikkel 3, vil retten ved behandlingen av den "prosessuelle" avvisningssaken måtte legge avgjørende vekt på hva som er til barnets beste. Herunder behovet for at klagen gis en grundig nemndsbehandling med meddommere inkl. fagkyndig, eller bare skriftlig klagebehandling for Fylkesmannen som gjerne ikke besitter tilsvarende fagkompetanse.

Ved denne nærmere vurderingen vil det også bli sentralt hva barnet selv mener, og hvor gammelt det er. Det vil også bli sentralt hva som er opprinnelig vedtatt og vurdert da fylkesnemnda eller retten behandlet saken sist - med hensyn til det aktuelle spørsmål.

Dersom retten etter bevisførselen kommer til at det er barnets beste å få klagen grundig behandlet med partsforklaringer, og overfor en rett bestående også av fagkyndig medlem, så skal retten avsi dom på at nemnda plikter å behandle saken.

Dette antas også å gjelde selv om det gjelder en 1-års frist for ny behandling av saken etter barnevernloven, idet Barnekonvensjonen etter EMK art. 3 går foran annet lovverk.

Det antas imidlertid å være et "ris bak speilet" for foreldre som "misbruker" ordningen og stadig fremmer meningsløse klager og krever domstolsbehandling av dem. Et eksempel er saksanlegg i strid med barnets egne veloverveide ønsker.

Foreldre som "trosser" både eget barns ønsker og "utnytter" systemet, kan da risikere å få mindre samvær i stedet og i ekstreme tilfeller med gjentatte saksanlegg, å bli fratatt hele foreldreansvaret. Det antas derfor å være viktig å lytte til advokats råd, før en inngir klage som nevnt.