Med sugerør i statskassa!
Publisert: 5. november 2014
Foto: Illustrasjonsbilde
SUGERØR SÅ LENGE NOE KAN SUGES OPP!
Denne uka har det vært fokus på at syv private barnevernsaktører har hatt et overskudd på ca. 500 millioner kroner, etter at alle utgifter og lønnskostnader er betalt. Angivelig en overraskelse for enkelte politikere.
Det er ikke overraskende at flere nå uttaler at de skal se nærmere på dette, men det vil overraske meg om det blir noe mer enn med det.
Dette er gammelt nytt for alle politikere, ihvertfall de som de senere årene har arbeidet med norsk barnevernpolitikk.
Det dreier seg ikke bare om disse 7 aktørene, men om en generell kommersialisering av hele det norske barnevernsområdet. Alt fra skoler som ønsker ekstra ressurser til fosterhjem og insitusjoner som ønsker skyhøye betalinger, for å ivareta andres barn.
Det er bred enighet om at vi ikke ønsker kommersialisering av norsk barnevern, men lite blir gjort for å forhindre dette - snarere tvert imot.
Jeg har selv vært fosterfar i regi av Bufetat, og anså dette den gang som et helt privat ønske, av ren personlig karakter. Vi fikk en fast godtgjørelse på kr. 6.000/mnd som skulle dekke alle kostnader til mat, klær og alt annet som barn skal ha. Det ble et personlig overskuddsprosjekt - men ikke av økonomisk karakter. Slik er det heldigvis for de fleste fosterforeldre fortsatt i dag.
I dag forekommer det imidlertid stadig oftere at det settes økonomisk "prislapp" på enkelte barn - og utviklingen går raskt. Dette blir gjort ved å fastslås at de har såkalte "særlige behov". Dette utløser nemlig uendelig med ressurser i fra den store statskassa.
Det er viktig å merke seg at det ikke er barna selv som uttrykker at de har slike særlige behov, men de som skal "hjelpe dem".
Skolens rektor eller barnehagen, kan kreve ekstra mannskap og tildelinger og fosterhjem kan på sin side kreve utvidet lønn, og institusjoner kan mangedoble døgnprisen de har.
Det er ikke uvanlig at et barn hvor det offentlige tar omsorgen og hvor det er "særlige behov", i dag kan koste det offentlige flere tusen kroner pr. døgn. I noen tilfeller er dette åpenbart nødvendig, men jeg tør påstå at det i alt for mange tilfeller bare er et utslag av en kommersialisering av norsk barnevern - og desto mer som tilføyes desto større blir tilsynelatende de særlige behovene det aktuelle barnet har.
Som advokat har jeg erfart at enkelte private fosterfamilier har mottatt årlige godtgjørelser i millionklassen hvor det har vært plassert flere barn. For meg er det helt uforståelig hvordan dette kan forsvares.
Penger kan ikke løse disse barnas problem, som i de aller fleste tilfeller er av ren psykisk eller emosjonell art.
Den store pengestrømmen innebærer også et rettssikkerhetsproblem.
Videre medfører problemet at de fleste "vanlige" fosterhjem hvor det er en genuin personlig interesse for å ivareta andre mennesker, også blir mistenkt for å være blant de som også har "sugerør" i kassa.
-Til slutt er det et samfunnsøkonomisk problem, at det er 76.000 norske barn som i dag lever under fattigdomsgrensa - og som ikke får noe som helst.
Les flere av våre artikler her.
