Toppen av et isfjell

Toppen av et isfjell

Kan få forskere til å si hva som helst ved at de tilpasser sine undersøkelser. Nye rapporter om alvorlige svakheter ved norsk barnevern.

Publisert: 4. mars 2011


Norske politiske myndigheter har behov for å redusere problemene som er avdekket ved norsk barneverntjeneste.

Det er et gammelt norsk ordtak som sier at det er fra fulle folk og små barn du får høre sannheten. Et annet nytt ordtak, er at du kan få forskere til å si nærmest hva som helst ved at de tilpasser sine undersøkelser. Noen ganger kan dette skyldes rammen oppdragsgiveren har satt. I så fall risikerer en at bare toppen av et isfjellet avdekkes, i den tro at dette er det hele.

Rambøllrapporten

I en angivelig historisk undersøkelse av såkalt kvantitativ art som ble publisert i dag, fremgår det at en betydelig del av alle barnevernsbarn (ca. 1/3) ? og da særlig barn plassert i institusjon ? har det svært lite greit sagt på sørlandsk diplomatisk vis. De føler manglende trygghet og savner kontakt med sine nye omsorgspersoner. Det fremgår videre at så mange som halvparten av alle slike barn, mangler omsorgspersoner de har tillit til i fosterhjemmet eller ved institusjonen hvor offentlige myndigheter har bestemt at de må oppholde seg.

Vi mener at denne undersøkelsen er på grensen til faglig slett arbeid, antakeligvis fordi departementet og Bufetat bare har ønsket et dokument. Vi velger også som det vil fremgå senere i artikkelen, å spekulere i om de offentlige myndighetene har ønsket seg fortgang i undersøkelsene av frykt for at grundighet kunne bli vanskeligere å forsvare når resultatet endelig forelå. Vi vil begrunne dette nærmere her, men først vil vi gi en kort redegjørelse for hvilket antall barn dette gjelder og sammenholde dette med hvilket antall barn som står i "faresonen" for å bli fjernet fra hjemmet.

Omfanget av barnevernet og BUFetats arbeid

I følge Statistisk sentralbyrå ble 46 500 barn og unge satt under ulike tiltak fra barnevernets side i 2009. Dette var en økning med 2300 fra 2008 (5,3 %). Økningen var klart størst for de eldste barna. For barn mellom 18 og 22 år, utgjorde økningen fra året før 13,7 %.

Statistikken for 2010 er enda ikke ferdig, men det er grunn til å forvente at tallet ikke blir lavere. Allerede da 2010 startet opp, var det 36000 barn som faktisk stod under en eller annen form for tiltak. Dette var 700 flere enn ved oppstarten av 2009. Økningen utgjør en vekst i løpet av 2009 på hele 5,1%. Samlet sett utgjør dette 2,95% av alle barn i Norge i januar 2010, mot tilsvarende 2,8% januar året før.

Det vanligste tiltaket fra barnevernets side var såkalt hjelpetiltak; dvs. at omsorgen ikke ble fratatt foreldrene. Hele 36300 barn mottok slike hjelpetiltak, for eksempel økonomisk støtte til familien, besøkshjem, barnehage eller SFO. Det mest vanlige hjelpetiltaket i 2009 var besøkshjem (12%) og økonomisk hjelp (9%). Et par tusen barn er fjernet fra hjemmet, og plassert i fosterhjem eller institusjon (2.219 barn). BUFetat har ansvaret for disse siste nevnte barna, både med hensyn til å finne ny omsorgsbase samt sørge for at denne er tilfredsstillende.

I de fleste tilfeller hvor barn lider av omsorgssvikt, forsøker barnevernstjenesten først å få istand tilfredsstillende løsninger uten å flytte barnet, jf. Barnevernloven § 4-12, 2. ledd. Dette gjøres da ved bruk av nevnte hjelpetiltak. Dersom hjelpetiltakene ikke fungerer, kan det bli aktuelt med omsorgsovertakelse etter at fylkesnemnda eventuelt har truffet avgjørelse om dette. I de aller fleste tilfeller vil hjelpetiltak være anvendlig. Statistikken viser at "bare" for ca. 4% av barna som er under tiltak, blir omsorgsovertakelse foretatt. Ved denne vurderingen skal det tas hensyn til om barna vil få det bedre ved en plassering, enn hva situasjonen forventes å bli for dem ved å bo hos sine foreldre.

Det er grunn til å regne med at økningen av antall barn under tiltak, vil korrespondere med en tilsvarende økning av saker som gjelder omsorgsovertakelse. Dette forutsetter i så fall at økningen av mengden tiltaksbarn de siste årene, skyldes en generell økning av barn i trengende situasjoner og/eller en økning av barnevernets innsats i å avdekke nettopp slike barn.

Det er nærliggende å tenke seg at det her dreier seg om en kombinasjon av begge forhold. Som følge av prinsippet om at frivillige hjelpetiltak først skal anvendes, må det imidlertid legges til grunn at en ikke ubetydelig del av de barna som i dag er under tiltak, senere vil ende opp i saker som gjelder omsorgsovertakelse. Derved er statistikken som gjelder barn under tiltak interessant i tiden fremover, med hensyn til hvordan barn i fosterhjem og institusjon rent faktisk har det i dag.

Dette særlig fordi fylkesnemndene ved sin avgjørelse av om omsorgen skal tas, idag legger til grunn at en boplass i institusjon eller fosterhjem, er en etter forholdene god løsning for barnet. Det var også dette som var grunnen til at Rambøll fikk i oppdrag å undersøke denne "hypotese"; nærmere bestemt en tilsynelatende ubevisst hypotese om at fosterhjem og institusjon riktignok ikke er det beste for barna, men likevel etter forholdene det beste en kan få istand dersom foreldrene ikke kan beholde omsorgen.

Toppen av et isfjell

Etter vår vurdering er det fare for at det negative resultatet som undersøkelsen viser, bare er ?toppen av et isfjell? og at situasjonen for disse barna er betydelig verre enn det som er kommet frem. En grundigere og mer faglig fundert undersøkelse, mener vi ville ha avdekket dette. Det er derved også fare for at problemene for barnevernsbarna blir bagatellisert, i forhold til realitetene som gjelder for denne utsatte gruppen i vårt samfunn.

Undersøkelsesgrunnlaget

Undersøkelsen er utført av Rambøll Management Consulting i tidsrommet juni 2010 til februar 2011. Det dreier seg om en brukerundersøkelse blant samtlige barn og unge over 9 år i samtlige statlige og private barnevernsinstitusjoner i Norge. Undersøkelsen innbefatter dessuten statlige fosterhjem og noen få MST-plasseringer (Multisystematisk terapi).

Rapporten er på over 100 sider. Det fremgår allerede på første side at det bare ble innhentet svar fra 38% av barna.

Det var totalt 2.219 barn som ble kontaktet og anmodet om å delta i undersøkelsen. Den lave svarprosenten er etter vår oppfatning det mest oppsiktsvekkende som har kommet frem.

Undersøkerne/Rambøll har beskrevet den lave svarprosenten slik:

At det ikke ble oppnådd en høyere svarprosent må ses i sammenheng med kravet til innhenting av aktivt samtykke fra foresatte/kommunalt barnevern for å sende invitasjon til barn og unge under 15 år, samt at all distribusjon og purring har gått gjennom tiltaksleder ved hvert tiltak. Med disse begrensningene anser Rambøll likevel at det er god nok svarprosent for institusjoner og statlige fosterhjem. Den er imidlertid ikke høy nok til å trekke konklusjoner for hele populasjonen.

Vi finner det forunderlig at det skulle være så vanskelig å innhente samtykke fra de foresatte, saksbehandlerne i barnevernet og de ansvarlige ved de enkelte av barnevernsinstitusjonene. Ettersom barna nettopp er underlagt offentlig pass, tilsyn og kontroll, var det å forvente at svarprosenten hadde vært opp mot 100%. Det kunne neppe ha vært vanskelig for tilsynspersonene rundt barna å sette seg ned ved siden av dem, og således hjelpe dem med å fylle ut skjemaet som var blitt tilsendt. Alle barn i barnevernstiltak skal jo ha en slik tilsynsperson, som skal være en objektiv og utenforstående person som ikke har noen egeninteresse av hvilke svar barnet gir.

Det hører med til historien Rambøll nå har presentert, at endatil en betydelig del av de pliktoppfyllende barna som svarte på undersøkelsen, ikke engang visste hvem som var sin egen tilsynsfører (over 30 %). En betydelig del av dem som visste hvem det var, mente dessuten at vedkommende ikke brydde seg om dem. Dette er aldeles skuffende og uforståelig.

Den forklaringen Rambøll har gitt må forstås dithen at det er vanskelig å undersøke noe som helst som skjer i regi av barnevernet, fordi dette systemet er så ustrukturert og upålitelig at det bare unntaksvis er mulig å oppnå reell kontakt med noen som helst ansvarlige personer. Vi har problemer med å forstå at dette kan være den egentlige årsaken.

Dersom forklaringen er riktig, reiser den i tilfelle alvorlig tvil om BUFetat som er ansvarlig for å finne gode løsninger for barna har noen gode løsninger i det hele tatt.

Som det fremgår av Rambølls beskrivelse, kan de ved undersøkelsen som følge av dette ikke si noe om hvilke svar de andre 62% ville gitt. Men det må da være lov å tenke. Og en nærliggende tanke er jo at nettopp disse 62%-ene er de barna som har dårligst tillit og kontakt med sine nye omsorgspersoner.

En skremmende tanke

Dette er en skremmende tanke, for i så fall betyr dette at de aller fleste barn i barnevernstiltak i Norge i dag, mangler noe av det det som er viktigst for alle barn; nemlig trygge omgivelser sammen med omsorgspersoner som har deres tillit. Det må være tillatt å spørre hva som egentlig er vitsen med å frata dårlige foreldre omsorgen, om det offentlige tilbudet som gis ikke skulle bli noe bedre.

Forskning og vitenskap

I I vitenskapelige undersøkelser er det vanlig å stille opp en hypotese som skal undersøkes nærmere om er korrekt eller ikke. Deretter skal selve undersøkelsen foretas. Ofte stemmer ikke hypotesen, og det oppstilles en ny tese på grunnlag av de derved foreløpige undersøkelsene (antitese). Dette leder så til nye undersøkelser i andre retninger, annet grunnlagsmateriale osv.

Det synes ikke å ha vært oppstilt noen hypotese før undersøkelsen ble gjort i dette tilfellet, og dette antas igjen å ha medført at innhentingen av grunnlagsmateriale til bruk for vurderingene er blitt både upresise og direkte feilaktige.

Kritikken av Rambøll

Det er vanskelig å forstå at Rambøll ikke har reflektert nærmere over problemstillingen og det er særlig uheldig at undersøker har ?akseptert? en svarprosent på bare 38% i det videre arbeidet med rapporten. Rapporten fremstår ved dette som tilnærmet intetsigende i forhold til alvorsgraden i det som skulle undersøkes. Alle som arbeider innen feltet barnevern, visste jo på forhånd at disse barna ikke hadde det "særlig greit".

Det går ikke an å verken bevise eller motbevise noe som helst av det som fremkommer av rapporten, ettersom resultatene bare bygger på en etter vår oppfatning bestemt del av søkegruppen og en del som åpenbart ikke kan anses representativ for hele gruppen.

Karl Popper ville for 100 år siden kalt dette kvasivitenskap på grunn av manglende mulighet til falsifisering. Vi velger å kaller det en samling av diverse synspunkter fra en ukjent gruppe barn, som vi antar ikke er blant dem som har det minst greit i barnevernssammenheng i Norge i 2010.

Nærmest et referat fra en rekk-opp-hånda-om-du-gidder undersøkelse, slik de som ikke er for gamle husker fra den tida de gikk i grunnskolen selv. Noen av oss husker nok endatil ved nærmere ettertanke, hvem det egentlig var av oss som gadd å bry seg med denne form for stressaktivitet.

Hovedsvakheten ved undersøkelsen er imidlertid at undersøkelsen generelt nærmest gir uttrykk for at det ikke er mer å undersøke, og at den derved vil kunne legitimere fra politisk hold at så ikke er nødvendig. Dette særlig ved at BUF-etat selv i forbindelse med innhentingen av rapporten har gitt uttrykk for at rapporten skal "legges til grunn for kvalitetsutvikling i de ulike tjenester og tiltak etaten tilbyr barn og unge" og at resultatene skal "legges til grunn for videre mål i styringen".

Det er videre fare for at rapporten på tilsvarende måte uberettiget kan brukes til å legitimere det uriktige synspunkt, at forholdene for barnehjemsbarn/fosterbarn ikke er verre enn det som de 38%-ene svarte.

100% er umulig

Vi er innforstått at det åpenbart ikke kan forventes at 100% av barna svarer i undersøkelsen, og at ikke 100% av dem som svarer gir til svar at de er fornøyd med sin nye omsorgsbase. I forhold til sistnevnte er det klart at det eksisterer betydelige forskjeller mellom barn som nettopp er kommet i sin nye base, kontra dem som har vært der i lang tid. Som kjent tar det tid å opparbeide trygghet og tillit, særlig hos barn som allerede er blitt sviktet. Det er også påregnelig at noen av disse kan ha utviklet alvorlige tilknytningsproblemer som aldri vil forsvinne.

Kritikken av BUFetat

Problemet med undersøkelsen er imidlertid at grunnlaget er så ukjent og usikkert, at det er umulig å slutte noe som helst ut fra funnene. Dersom derimot tilnærmet alle i undersøkelsen hadde svart, så kunne en ha forsøkt å forklare funnene på ulike måter. BUFetat skulle naturligvis både ha lagt til rette for og krevd at alle barna svarte på undersøkelsen.

BUFetat skulle ikke holdt fast ved sitt utgangspunkt om at omsorgsløsningene i dagens barnevern var "greie nok" som Politimester Bastian ville sagt. BUFetat burde hatt ambisjoner om å forbedre tjenestene til barna, ved å på noen lunde vitenskapelig måte ha besørget undersøkt dagens forhold, slik det kunne etableres et minimum av fundament for videre undersøkelser og barevernviteskapelig arbeid.

Dersom BUFetat hadde sørget for full deltakelse, så kunne en for eksempel ha forklart at 10 % av barna bare kort tid i forveien av at svarene ble avgitt til undersøker, hadde blitt plassert i sin nye omsorgsbase. Psykologisk forskning med dertilhørende kompliserte teorier, tilsier for denne 10%-gruppen at de ikke har vært i den nye basen i tilstrekkelig tid til å ha fått opparbeidet ny god kontakt og tillit.

For disse var det jo nettopp forventelig å få "negative" svar. Noe annet ville faktisk vært motsatt direkte upåreknelig ut fra en slik hypotese. Dersom det upåreknelige likevel slo til, måtte det i så fall oppstilles en ny tese eller teori på grunnlag av de foreløpige funnene og deretter måtte det gjøres nye undersøkelser. Den nye tesen kunne da ha vært at en betydelig del av alle barnevernsbarn i fosterhjem og institusjon, lider av en alvorlig tilknytningsproblematikk.

Med denne nye rammen for undersøkelsene i bakhodet, måtte undersøker deretter kartlegge hvordan dette skulle undersøkes nærmere; herunder velge type undersøkelse (kvantitativ eller kvalitativ), nærmere hvordan informasjonen skulle innhentes osv., alt på best mulig måte for å avdekke den spesifikke problemstilling som denne gang søkes belyst.

Det sier seg selv av dersom målsettingen er å få istand et bedre barnevern, så hjelper det ikke med en antakelse om at barna ikke har det særlig greit. Barna har så forskjellig situasjon og historie, at bare individuelle løsninger kan sikre et ønsket resultat.

De individuelle løsningene avhenger igjen av rammer og barnefaglige teorier. Med ramme tenkes først og fremst på økonomiske ressurser. For bare en måned siden ble det imidlertid gitt en tilleggsbevilling på 240 millioner til norsk barnevern. Dette skal benyttes til flere ansatte i barnevernstjenestene og det er påregnelig at det vil bli flere omsorgsovertakelser i tiden fremover.

Hva hjelper det imidlertid med ressurstilførsel, om ikke BUFetat kan gi et godt tilbud som alternativ til barnas eksisterende boplass. Den rapporten BUFetat har bestilt og nå fått, gir jo ikke grunnlag for å oppstille noen som helst nye teorier eller korrigere eksisterende, om hva som er bra og godt for disse barna. Dette blir å sammenligne med situsjonen innen justissektoren, der det til tider pøses på så mye penger til for eksempel politiet uten at dette samtidig tilpasses kriminalomsorgen.

Resultatet blir da slik en ser i dag, nemlig at politiet nærmest kan velge å jobbe i redusert stilling fordi kriminalomsorgen ikke greier å ta unna alle varetekts- og soningsfangene. En kortsiktig løsning er å tilføre ytterligere ressurser til kriminalomsorgen slik at balansen gjenoppstår. Men den langsiktige løsningen er slik justisministeren i stor grad valgte i 2010, nemlig å undersøke grundig om det fantes andre løsninger enn ordinære fengselsopphold.

Poenget er at ved å få svar fra hele gruppen barnevernsbarn, så kunne en ha benyttet andre statistiske faktaopplysninger og forklare eller forstå resultatene på en vitenskapelig måte ut fra såkalte kjente psykologiske teorier og erfaringer med barn. Dette kunne igjen gitt mulighet til å oppstille nye teser som kunne undersøkes mer separat på enklere og grundigere måte. Denne muligheten er fullstendig fraværende på grunnlag av dagens rapport og det må være BUFetats ansvar.

Et spekulasjonsgrunnlag

Det bør åpenbart gjøres en ny videre undersøkelse som innbefatter alle barna, eventuelt etter en tilfeldig utvelgelse slik at det unngås at de barna som har det vanskeligst ikke gir sine svar. Ved denne videre undersøkelsen kan det også oppstilles en annen tese, som for eksempel går ut på at situasjonen for barna kan deles inn i tre grupper.

Den ene gruppen er de barna som egentlig har det best; de går mest på skolen, skaper minst problem for andre mennesker, er mest pliktoppfyllende osv (vi antar at disse barna er de barna som har svart på Rambølls undersøkelse).

Den neste grupppen er de verste barna, de som krangler med alle og enhver, nekter å gå på skolen og dersom de går der stadig kommer i klammeri med lærerne eller medelever. Mange av disse starter tidlig å leke med rusmidler og de får uheldig nettverk og kommer ofte i kontakt med politiet (vi tror svært få om noen fra denne gruppen har tatt seg tid til å svare på spørsmålene i undersøkelsen).

Til slutt er det gruppen som er mellom de to yttertilfellene.

Hver gruppe representerer 33,3 %. Dersom det er riktig med en slik tredeling, har logisk sett også noen fra de to andre gruppene svart på undersøkelsen, ettersom svarprosenten var 38 og ikke 33,3. En forklaring kan være at noen av de verste barna, i sin onde tankegang ønsket å skade/ødelegge mest mulig og fortelle hvor idiotisk hele barnevernt egentlig er. En annen forklaring kan være at noen fra mellomgruppen - i det høyere skiktet mot den beste gruppen - falt ned på at deres problem med fosterforeldrene var uproblematisk i det store og hele.

Håp til politikerne og media

Verken Stortinget eller de medier som har hatt stor interesse for situasjonen for barnevernsbarn det siste året, må glemme å spekulere i hva de 62%-ene som ikke deltok i undersøkelsen ville svart slik vi ovenfor har gjort. Dette er jo det eneste vi kan gjøre på grunnlag av undersøkelsene hittil. Det bør ved disse spekulasjonene stilles kritiske spørsmål til hva som kanskje gjelder for denne gruppen, og det bør legges til grunn som alternativ at deres situasjon kanskje endatil er betydelig verre enn det som kan utledes av dagens rapport. Spekulasjoner i alle retninger bør kunne foretas, og det bør samtidig legges til grunn at ingen av disse uansett i seg selv vil kunne lede til noen som helst forbedring av et relativt ukjent problemomfang.

Rapporten fortjener ikke stempelet "historisk", slik departementet og Bufetat har gitt den i dag. Dette stempelet hadde nok bare vært berettiget om alle eller det vesentlige av barna deltok med sine svar.

Det er grunn til å anta at noen vil anbefale at det foretas en faglig mer fundert undersøkelse, som på vitenskaplig måte kan kan benyttes i arbeidet for et bedre barnevern i Norge.



Del denne siden: