Handel med fosterbarn

Fosterhjemsordningen kan falle under FN`s definisjon av menneskehandel, om ikke myndighetene kvalitetssikrer fosterhjemmene og følger opp med lovpålagte tilsyn

Forfatter: Olav Sylte
Publisert: 5. oktober 2016

Følg oss på Facebook

Dersom barn tvinges ut av deres hjem og plasseres hos noen som begår overgrep, har forholdet karakter av menneskehandel dersom slikt ofte skjer. FN definerer det nemlig som menneskehandel, når noen «huser» et menneske ved tvang eller misbruk av myndighet, blant annet med sikte på seksuell utnytting (Pallermoprotokollen artikkel 3) .

For at barnevernmyndighetenes tvangsplassering av barn i fosterhjem ikke skal falle under definisjonen menneskehandel, må myndighetene derfor kvalitetssikre fosterhjem og i tillegg følge opp plasseringen som foretas med tilsyn. Etter loven skal det utføres 4 slike tilsyn hvert år. 

Som det fremgår nedenfor, skjer det ofte overgrep og det hører sjeldenheten til at tilsyn utføres. Det er derfor betimelig å stille spørsmål ved om dagens barnevernordning bør ha noen legitimitet. 

Fosterbarn er 33 % mer utsatt

For snart 5 år siden skrev Adresseavisen om 52 domfellelser for overgrep mot barn under det offentliges omsorg, de da siste ti år. Kai Stene, som da var lederen for Prosjekt Oppreisning i Stavanger, uttalte at dette bare var toppen av et isfjell. Han var sikker på at det for hver domfellelse, fantes ca. 30 tilfeller av overgrep som aldri ble anmeldt. Det gir ca. 1.500 overgrep mot fosterbarn, i en periode hvor det gjennomsnittlig var tvangsplassert 7.500 barn..

Dersom dette er riktig, snakker vi om opp mot ca 20 prosent overgrep av alle barn under offentlig omsorg, vel å merke om det legges til grunn at "fosterbarn" som erstatter andre fosterbarn etter utflytting i et fosterhjem eller institusjon, regnes som ett og samme barn. 

Til sammenligning er overgrepsprosenten i følge Bufdir, «bare» 15 for hjemmeboende barn.

Statistikken viser at barn som er under offentlig omsorg, har en 33 prosent høyere risiko for å bli utsatt for overgrep, sammenlignet med barn som bor i sine hjem. Det er denne prosentberegningen, Thorkildsen og resten av norsk barnevernsystem synes å ha utelatt.

Utregningen bygger på gjennomsnittlig antall plasseringer som var i perioden domfellelsene fant sted, som altså var ca. 7.500. Selv om mange barn har flyttet ut og inn fra fosterhjem i perioden, antar jeg at det er riktig å benytte tallet 7.500 som var gjennomsnittstallet. Blant annet viser jeg til at Forskningsrådet i 2005, publiserte en artikkel om at mer enn 2/3 av alle fosterhjemsplasseringer utenfor familien var langtidsplasseringer (over 3 år). Dette er midt i perioden som lå til grunn for Adresseavisens gjennomgang.

Den reelle statistikken er naturlig nok vanskelig å avdekke, blant annet som Stene påpekte; at fosterbarna ofte ikke blir trodd. Dette var situasjonen også for Pia, som stod frem i TV2 for noen dager siden. Hun ble etter hva hun selv har opplyst, i stor grad overlatt til seg selv, også etter at barnevernet var informert om overgrepene hun var utsatt for.

Overgrepene det dreier seg om, kan for øvrig komme fra fosterforeldre, fostersøsken og andre som frekventerer eller har kontakt med barnet under barnevernets påtvungne omsorg. Det var det sistnevnte som skjedde med Pia. 

Marius N. Karlstrøm og Julia Schreiner Benito, skrev også om lignende og usynlig problematikk fra barneverninstitusjon, i et debattinnlegg kalt "Voldtatt på barnevernsinstitusjon" her i Dagbladet i går.

Jeg har selv tatt "pride utdanning" og er godkjent av Bufetat som fosterhjem, og har også fungert som det, og er innforstått med at det jeg skriver om her kan være krenkende. Det er naturligvis ikke meningen, og som det fremgår skjermer 80 prosent av fosterhjemmene godt mot overgrep. Jeg anser det imidlertid nødvendig, at fakta kommer frem i en saklig debatt, og bemerker at det i dag ofte blir fremstilt som at fosterhjem er 100 prosent trygt og godt. Dette er langt fra korrekt, og det er mitt poeng.

Sviktende kontroll

Etter at Adressa og Dagbladet omtalte temaene for noen år siden, har en rekke nye dommer falt og antallet fosterhjemsplasseringer har steget betraktelig. Det hører samtidig sjeldenheten til, at barnevernet foretar den lovpålagte kontroll, som er minimum 4 ganger hvert år.

Kontrollen er ment å være en trygghet og garanti for barna, for at de har det bra der de bor. Den er også en trygghet for fosterforeldrene, som da vet at noen følger med slik at de ikke blir unødvendig mistenkeliggjort.

Landets fylkesmenn som har ansvaret for kontroll med barnevernet, har gjennom egne kontroller avdekket sviktende tilsyn i de fleste av landets kommuner de siste årene. I en av de siste samlerapportene fra fylkesmennene, som gjelder perioden fra 2013 til 2016, uttalte kontrollmyndigheten etter besøk hos 123 kommuner, at det var grunn til bekymring og at det gjennom kontrollene er konstatert omfattende svikt.

Dette gjelder altså også i 2016. Bare for noen måneder siden hadde Adresseavisen således en ny artikkel på trykk, om at Fylkesmannen i Sør-Trøndelag anså det nødvendig å øke presset ytterligere mot kommunene som ikke fulgte opp sin plikt med kontroll.

Dette samsvarer også med min egen erfaring fra arbeid med barnevernsaker. Av de siste 10 sakene jeg har hatt i fylkesnemnd eller domstol de siste ukene, har det sviktet i tilsynsplikten i nesten halvparten av sakene.

Vil ikke offentliggjøre statistikk

Myndighetene v/Bufdir som har ansvaret for alle landets barnevernkontor, sitter med informasjon om statistikken som jeg har skrevet om her, men sier selv at de ikke fører statistikk. Dette tror jeg ikke noe på.

Bufdir ønsker ikke å offentliggjøre tallene om overgrep mens barn befinner seg under det offentliges omsorg, og det forstår jeg godt. 

Det er fare for at en offentliggjøring, effektivt vil bryte ned de enkelte barnevernkontors argumentasjon, når saksbehandlerne går i nemnda eller i retten og peker på det fortreffelige ved valg av offentlig godkjent fosterhjem.

Samtidig er det grunn til å merke seg at Bufdir, benytter store ressurser på å offentliggjøre tilsvarende ensidig statistikk, om vold og overgrep som påstås å finne sted i barnas biologiske hjem - og som danner grunnlaget for mange offentlig plasseringer av barn i dag (ca. 10 prosent av plasseringene skyldes dette).

Bufdir gjorde dette senest for noen uker siden på sin nettside. Dersom en ser gjennom informasjonen som Bufdir har publisert de siste årene, så ser en at opp mot halvparten av all informasjonen som sendes ut er påstander og statistikk i retningen her.

Den ubalanserte fremstillingen som gis av overordnet barnevernsmyndighet er egentlig sterkt villedende, og den gir dømmende instanser et svært uriktig beslutningsgrunnlag i mange saker som behandles i rettssystemet i dag.

Manglende dømmekraft

Det kan som jeg har antydet ovenfor, spores en noe mangelfull dømmekraft, både fra norsk barnevernsystem og domstolene de senere årene. Den bygger på et naivt og ufullkomment tankesett, om at barn alltid har det trygt i fosterhjem.

Endatil Barneombudet og flere lærebokforfattere i norsk barnevernrett, har flagget dette tankesettet i flere år. 

Falsk statsgaranti

Ettersom fosterhjemsplassering vanligvis er tvangstiltak, må det innfortolkes i FN`s definisjon at staten plikter å garantere at overgrep ikke i det hele tatt skal kunne finne sted. Slik garanti kan overholdes med et godt utbygd kontrollsystem, hvilket tilsynelatende Norge enda ikke har.

Hvorvidt det er tilstrekkelig med tilsyn 4 ganger pr. år, skal jeg ikke uttale meg særlig om. Jeg vil bare nevne at ordningen ikke nødvendigvis tilfredsstiller Palermoprotokollens artikkel 9, som stiller svært strenge krav til myndighetene om forebygging av utnytting av barn.

Det at Norge ikke har fulgt opp det som allerede er bestemt om tilsyn, innebærer at FN`s definisjon om menneskehandel kanskje ville måtte anses oppfylt i dag. Ihvertfall for de barn som faktisk utsettes for overgrep mens de er under det offentliges omsorg.

Fosterbarnas perspektiv

Norsk barnevern påberoper seg ofte barnas perspektiv, i alle valgene de gjør. Dersom en tar et slikt perspektiv, fremstår det ihvertfall som åpenbart at dette dreier seg om straffbar menneskehandel for de barna som blir utsatt for overgrep, mens de er i sine offentlige og påtvungne hjem.

For barnet er det naturligvis uten betydning om myndighetene som bestemmer og benytter tvang, forstår eller bør forstå hva som skjer i et fosterhjem.

Norge i internasjonalt menneskerettighets-søkelys

Det gjenstår å se om Norge får internasjonal gransking av ordningen med fosterhjem slik den er i dag, og jeg utelukker ikke det. Dette fordi det den siste tiden har blitt omfattende privatiseringer og millionbutikk for private aktører, å «handle» med barn under benevnelsen formidling av fosterhjem. Noen av disse aktørene, har endatil eierskap som kan spores tilbake til skatteparadis.

Aktørene har betydelig med provisjon for hvert eneste barn de plasserer i fosterhjem som de har rekruttert. Den økonomiske biten, er antakeligvis uten betydning for om ordningen skal anses som «menneskehandel», men den vil kunne trigge andre lands og internasjonal myndighets ønske om å slå tilbake mot landet som stadig peker mot andre enn seg selv.

Fra før har Norge en rekke domfellelser for menneskerettighetsbrudd også innenfor området barnevern, og vi har per i dag hele 8 barnevernsaker som er besluttet tatt under gransking fra Den europeiske menneskerettighetsdomstol, etter en storoffensiv igangsatt mot Norge for bare en drøy uke siden. 

Risikoen må erkjennes og det må tas hensyn til den

Inntil videre bør dommerne være observante på den generelle risikoen de tar, når de vurderer å plassere noens barn ved tvang i offentlig godkjent fosterhjem. 

En ting er at statistikken viser at det skjer uforutsette oppbrudd i nesten annenhvert hjem, men desto verre er det at sannsynligheten for overgrep enten fra noen i fosterhjemmet eller andre under plasseringen, øker med kanskje så mye som 33 prosent i forhold til barn som bor i egne hjem.

At domstolen plikter å gjøre en slik vurdering, og derfor legge listen svært høyt for å ta omsorgen for barn, fremgår egentlig av Palermoprotokollen artikkel 10.2. 

Her fremgår det blant annet at staten plikter å «styrke opplæringen for rettshåndhevingstjenestemenn» for å beskytte rettighetene til ofrene, herunder for å «beskytte ofrene mot handlerne». I dette tilfellet norsk barnevernsystem som i dag er som det er, og som inkluderer fosterhjem uten nødvendig tilsynsordning i drift.