Cash for kids - et rettssikkerhetsproblem!

Cash for kids - et rettssikkerhetsproblem!

Straff eller omsorgsovertakelse av barn, vil kunne gi millioninntekter for andre. Vitner kan derfor ha økonomisk egeninteresse av en saks utfall.

Publisert: 5. september 2014

Ingen jobber gratis, heller ikke institusjoner som jobber med barnevernsbarn, eller fosterhjem som er "kommersielle" på den måten at de er undergitt private selskap som fakturerer det offentlige for deres innsats.

Enkelte andre fosterhjem kommer vel i samme stilling, når en ser på inntektene som mottas pr. måned for å ha omsorgen for andres barn. Kids kan gi cash, endatil betydelige beløp.

Det forekommer at månedsprisen for små barn kan være opp til flere hundre tusen kroner i måneden. Disse pengene går igjen til privatpersoner i form av lønn eller utbytte. Dette er norsk barnevernpolitikk i dag, men det vil jeg ikke kommentere nærmere. Som advokat tjener jeg jo selv penger på å arbeide med barnevernsaker; selv om jeg ikke utgir meg for å være noen omsorgsperson overfor noen som helst - slik de som mottar penger for å ta vare på andres barn gjør.

Denne uka ble jeg avskjært av lagmannsretten fra å føre bevis for hvilke inntekt en institusjon hver måned mottok for å passe på et barn. Jeg ønsket å føre et slikt bevis, for å kaste lys over om vedkommende representant fra institusjonen hadde noen egeninteresse i å tale postitivt for at barnet trivdes ved institusjonen og burde være der videre.

Etter min mening var det relevant å få frem slike faktaopplysninger for retten, før retten tok stilling til hvilken vekt det skulle legges på vitnemålet fra den siden. Vitnemålet var svært positivt sett fra barnevernets side, og tilsvarende negativt for min klient.

Det er åpenbart at mennesker kan lyve eller "fargelegge faktum" for penger; også de som jobber med barn. For et drøyt år siden ble en amerikansk dommer dømt til 28 års fengsel for å produsere falske dommer, som gikk ut på at barn ble plassert i barnefengsel, hvilket gav ham selv penger under bordet.

Her i Norge har vi en sak som har vært omtalt i mediene de siste månedene, hvor en fostermor skal ha fått fosterbarnet til å lyve om sin egen far. Faren ble dømt som følge av de angivelige uriktige beskyldningene, men jenta har nå i følge mediene gitt uttrykk for at det var fostermoren som fikk henne til å gjøre det. Så vidt vites er påtalemyndigheten enig i dette, og saken er begjært gjenopptatt.

En privatperson som blir beskyldt for noe alvorlig og hvor det påstås straff for dette eller myndighetene vil ta barna bort fra hjemmet som følge av beskyldningene, har krav på å føre motbevis mot disse.

Påstandene som kommer er gjerne at barnet trives godt i institusjonen/fosterhjemmet og har uttalt det ene med det andre negative om sine egne biologiske foreldre. Videre at vitnet fra institusjonen/fosterhjemmet som påstår dette, samtidig forteller om seg selv i positive ordelag så som at vedkommende har lang erfaring og god innsikt i å håndtere barn.

På denne måten søker vitnet å øke sin egen troverdig. Det er påfallende mange fylkesnemndsledere og dommere som tilsynelandende blir imponerte og "kjøper" denne form for selvskryt, fra godt betalte rettsaktører (som mange slike vitner er).

Både politi (straffesak) og barnevern bruker ofte personer fra barneverninstitusjon eller fosterhjem som vitner i saken, for å si slikt som dette. Da kommer det vanligvis frem at barnet bør bli værende der det er (institusjon/fosterhjem).

Noen fosterhjem mottar bare helt små beløp i godtgjørelse, og disse er ikke engang store nok til å dekke faktiske kostnader (under kr. 5.000/mnd). Det er imidlertid viktig også å få frem dette i en rettsprosess - slik at en unngår spekulasjoner om at de i stedet tjener millioner i året.

I lagmannsretten i begynnelsen av denne uka anførte jeg at biologiske foreldre burde få lov til å føre bevis, for eventuelle økonomiske fordeler vitnet fra institusjonen hadde til en bestemt avgjørelse (les at barnet blir værende i institusjonen).

En slik rett antas følge av bestemmelsen i Grunnloven § 95 som ble vedtatt tidlig i sommer, og som stiller krav til "rettsvis" prosess. Det samme følger av EMK Art 6, og kravet til det samme og særlig muligheten for kontradiksjon.

Ved avskjæringen jeg ble utsatt for denne uka, ble det ikke mulig for retten å få belyst om vedkommende vitne falt i kategorien som hadde betydelig økonomisk egeninteresse av et bestemt resultat i saken eller ikke. Derved uteble delvis muligheten for kontradiksjon, i forhold til det vitnet satt i vitneboksen og forklarte for retten. Det antas ikke være fair trial.

Saken blir anket til Høyesterett som forventes ta stilling til spørsmålet senere i høst.

Del denne siden: