Menneskeretten kan "utfordres"

Jeg forsvarer ikke Listhaug, men derimot retten hun har til å ytre seg om politiske holdninger hun har. Det er dessuten beklagelig om hun blir hengt ut for å ikke ha forstått noe så viktig som menneskerettighetenes fungering, om det i stedet er uenighet i asylpolitikken som ligger bak.

Forfatter: Olav Sylte
Publisert: 25. august 2018

Følg oss på Facebook

Sylvi Listhaug uttrykte i fjor at Norge burde utfordre menneskerettighetene for å sikre norske borgere. Deretter ble hun av en samstemt presse nærmest fremstilt som en krigsforbryter. Sett fra et juridisk ståsted, hadde hun antakeligvis rett. Både som politiker og som minister, selv om svært få tør å vise støtte til en som skal være utstøtt fra det gode politiske lag.

Hennes uttalelse lød slik:

"Jeg mener vi bør utfordre disse konvensjonene. Kanskje er først og fremst Den europeiske menneskerettighetskonvensjonen (EMK) utfordrende i forhold til det enkelte lands mulighet til å ivareta egne borgere".

En kan utfordre også menneskerettighetene

Jurister er gjennom studiet lært opp til at de i gitte tilfeller både bør og kan "utfordre" gjeldende rett. Det at Norges Høyesterett gjennom årene gjentatte ganger har gått fra den ene og senere til den andre rettssetningen, er bevis på at dette i gitt unntakstilfeller går an. Dette gjelder også Grunnloven, hvor en del menneskerettigheter er inntatt.  

Det er overraskende enkelte synes å ikke ha forstått at det samme prinsippet også gjelder for menneskerettighetene. Eller er det slik at ingen tør si offentlig noe som helst som kan bli mistolket og oppfattes som kontroversielt i dag?

Den europeiske menneskerettighetsdomstol som er øverste instans for Menneskerettighetskonvensjonen som Listhaug viste til, har nemlig også gått fra den ene og over til den andre rettssetningen mange ganger. Det siste eksempelet er en sak jeg skrev om for noen måneder siden. Du finner den her.

Det å "utfordre" menneskerettighetene, er ikke synonymt med å ikke innrette seg på det som blir bestemt av menneskerettighetsdomstolen. Listhaug har også vært tydelig på at hun vil følge det som menneskerettighetsdomstolen bestemmer etter en sak.

Menneskerettigheter er også politikk 

Juss og menneskerettigheter er langt fra en eksakt vitenskap som er fastslått en gang for alltid (rettspositivisme). Retten har en dynamisk karakter (rettsrealisme). Til syvende og sist er det den regel som har beste "gyldige" argumentene for seg til enhver tid som gjelder (fungerende rett). 

For norsk intern retts del er det først og fremst lovtekst og kilder knyttet til lovarbeidene, i tillegg til praksis fra domstolene, som er "gyldige" argumenter på områder som gjelder myndighetens inngrep i privatpersoners liv (legalitetsprinsippets område).  

På menneskerettighetenes område er det noe annerledes. Når en ser gjennom dommer fra menneskerettighetsdomstolen, ser en at de enkelte dommerne fremfører langt flere typer argumenter enn det vi her i Norge er vant til i vår tradisjon. I enkelte saker synes det ikke å være noen begrensning i det hele tatt. Menneskerettighetsdomstolen fremstår derfor i langt større grad enn norsk Høyesterett, som et rettspolitisk apparat.

Dette siste gjør at norske politikere og ministere både kan og bør fremføre politiske holdninger som argument, dersom de mener at det er til borgernes beste å få endret noe på "gjeldende menneskerettigheter" gjennom menneskerettighetsdomstolen. Akkurat slik Listhaug uttrykte at hun mente Norge burde gjøre, selv om mange mente eksempelet med internering på Trandum åpenbart ikke var velvalgt da det falt.

Må være gyldig argument å ivareta landets borgere

Listhaugs argument var å ivareta landets borgere. Det er vanskelig å se at dette ikke skulle være et gyldig argument for menneskerettighetsdomstolen slik jeg har beskrevet ovenfor. Hvorvidt det er tungt nok er en annen ting, det avhenger av hva slags utfordring Listhaug siktet til. Hun kom imidlertid aldri så langt at hun fikk gitt endelig uttrykk for det, før hun ble avvist av et samstemt norsk pressekorps. Ut fra konteksten, dreide det seg muligens om kollektiv internering av asylsøkere og bare tiden etter uttalelsen falt har store deler av den europeiske befolkningen endret noe syn på det. Hun kom heller ikke så langt at hun fikk sagt på hvilken prosessuell måte en eventuell utfordring skulle skje (for eksempel innhente uttalelse fra domstolen før iverksettelse, ikke iverksette vedtak før klage ferdig behandlet i EMD osv).

Jeg vil anta at i de fleste land i Europa med unntak av Sverige, så har ledende politikere sagt noe av det samme som Listhaug gjorde uten at noen i det hele tatt har løftet på øyebrynene for det. Det skulle bare mangle, ettersom de fleste europeere tross alt lever i et demokrati hvor det er anledning til å fremme politiske og rettspolitiske holdninger en har både som privatperson og som politiker. Sistnevnte burde vel være opplagt.

Det er beklagelig om Listhaug blir hengt ut og harselert med for å ikke ha forstått noe så viktig som menneskerettighetenes fungering, om det i stedet er uenighet i asylpolitikken som ligger bak. 

For ordens skyld skal det nevnes at jeg selv ikke er partipolitisk engasjert og jeg forsvarer ikke Listhaug. Jeg forsvarer derimot hennes rett til å ytre politiske og rettspolitiske oppfatninger hun har, endatil i forsøk på å få endret "gjeldende rett" selv om hun ikke får politisk stemme fra meg.